Hittil er det 44 internasjonale medaljer fra EM og VM hvis jeg teller alt. Da mener jeg medaljer som er vunnet med soloøvelser, duoer, grupper som jeg var/er en del av og formasjoner. De av medaljene som er solomedaljer, har jeg alene æren for. Men æren for de øvrige deler jeg med mine fremragende duopartnere og gruppe-/formasjonsveninner. Det hele fordeler seg slik:
- 3 medaljer i 2012 – 1 sølv og 2 bronse
- 13 medaljer i 2013 – 4 gull, 6 sølv og 3 bronse (den beste norske soloisten innen IDO-grener)
- 11 medaljer i 2014 – 2 gull, 7 sølv og 2 bronse (den beste norske soloisten innen IDO-grener)
- 7 medaljer i 2015 – 5 gull og 2 bronse (selv med en sesong som ble ødelagt av sykdom)
- I 2016 begynte jeg å sortere: Deltok kun i 5 store mesterskap (4 VM-er og 1 EM) i soloøvelsene og sto på pallen i 4 av dem; I tillegg vant jeg gull i disco duo sammen med Hanna Lovise Bendiktsen. Så totalen ble 2 VM-gull, 1 VM-sølv, 1 VM-bronse + en 7. plass, og 1 EM-sølv. Posisjonen for å bli den beste norske soloisten ble erobret igjen.
- 2017: 1 gull, 2 sølv og 1 bronse
Noen morsomme statistikker; ting som ikke noen andre har greid før meg:
- To år på rad (2013 og 2014) har jeg greid å komme inn i alle internasjonale finaler i alle soloøvelsene jeg stilte i i alle de 5 forskjellige dansegrener (show, jazz, moderne, disco og disco freestyle).
- Jeg toppet rankinglistene i 2013 i alle de tre PA-grener; både jazz, show og moderne (solo). I 2014 la jeg til både disco og disco freestyle i tillegg og toppet dermed alle listene.
- 2014 var interessant også på den måten at på 5 av de til sammen 6 rankingkonkurranser har jeg gjort rent bord; vant i alle de 5 soloøvelsene. Det var litt moro det. Av de til sammen 30 solokonkurranser vant jeg 28; det glapp bare på to… Der ble det en 2. og en 3. plass – ikke så værst det heller 🙂
- 4 år på rad var jeg finalist i VM i Show. Fikk 4. plass tre ganger på rad og bronse i 2016.
- Og videre med showdance: Med to unntak så har vunnet alle konkurransene på hjemmebane siden høsten 2012.
- Jeg er den eneste norske utøveren som har (enn så lenge) solomedalje innen alle de 5 grenene fra både EM og VM.
Jeg vant Lillestrømbankens talentstipend på 25.000,- kr i 2015, ble kåret til Årets nykommer for 2013, ble nominert til folkets pris i 2014, fikk Idrettsreisers Stipend i 2012, og kom på 2. plass i TV8’s konkurranse “Norges Dansestjerne” i 2011.
I 2016 ble jeg nominert til “Årets danser” og i 2017 ble jeg tildelt “Drømmestipendet”.
MEN: Når alt dette er sagt så kan man spørre “Hva er det som betyr mest? Hva er det jeg er mest stolt av?”
Vel, det er umulig å veie opp ting mot hverandre. Det er klart, jeg husker alle de gangene nasjonalsangen for Norge ble spilt men jeg husker vel så bra da jeg som første års junior greide å komme inn i semifinalen i VM i Show og endte på en 11. plass. Eller da mammaen til en av mine klubbvenninner sa at hun greier ikke å holde tårene tilbake når hun ser mitt show, for det rører henne så dypt. Eller når folk kom til meg etter at jeg danset “They don’t care about us” for aller første gang og sa at det var det råeste de noen gang har sett. Eller når det italienske laget begynte å rope “bravo” da jeg danset “Schindlers”.
Jeg husker godt “high-five”-ene jeg har fått av Jeanette før store mesterskap, de gangene Mona bare så meg inn i øynene og sa at “det klarer du”, så klarte jeg det.
Jeg kan ikke si at jeg husker alle de gode treningsøktene jeg har hatt, for så god hukommelse har jeg ikke 😉 Men uten det, uten slike opplevelser som jeg nevner her, uten felleskapet på 2Dance…
Vel, vi jobber for å nå målet, men når man får tingene litt mer på avstand, så vil jeg tro at veien til målet er vel så viktig, om ikke viktigere. I hvert fall for meg 🙂
Så hva er da veien videre?
2017 – mai: Topper fortsatt rankinglistene i alt jeg stiller i men en æra går mot slutten; fokuset vendes vekk fra idrett og over til kunst. I februar medte jeg meg til opptaksprøven til KHiO – danseutdannelsens norske høyborg hvis man kan kalle de slik. Jeg skulle bare få erfaring slik at jeg visste hva som er i vente neste år, når jeg er ferdig med videregående på Edvard Munch. Så gikk det runde for runde i tre lange, krevende dager; nesten 100 søkere til 8 plasser. Og jeg, lille meg, jeg kom gjennom nåløyet.
Jeg sto foran et stort dilemma, men drømmen om å lykkes vant: Jeg valgte å stupe i det så til høsten hopper jeg over det siste året på videregående og blir student ved KHiO.
JEG GLEDER MEG!!