Det var høsten 2007. Jeg hadde nettopp startet å trene sammen med mester-partiet; ikke fordi jeg var god nok for det, men fordi det det som passet tidsmessig og jeg fikk lov til det. Så plutselig sier Mona til mamma at jeg burde begynne å konkurrere. Vi ante ingenting om hva og hvordan og opplevde at det var vanskelig å finne ut av det. Synneve og mammaen hennes var som hjalp oss på min første konkurranse. Det var da mamma tenkte at alle nybegynnere burde få en fadder som hjelper til å komme i gang.
Det var novembermesterskapet 2007. Og det var Freestyle. Å stille i dansekonkurranse på den tiden var ensbetydende med å stille i Freestyle, i hvert fall der jeg var. Og det er helt naturlig det: Jeg kan ikke forestille meg en mer gøyal, mer energisk dansestil enn freestyle. Den skaper rask mestringsfølelse og det er lett å like.
Jeg har hørt mange ganger meninger i etterkant om at Freestyle er ikke dans. Men hva er “dans”? Hvis man ser på dans som kunst, da kan jeg være enig, men hvis man ser på dans som idrett, da er Freestyle absolutt på høyden. Og man trenger ikke annet bevis enn bare å se på prestasjonen til de aller beste: styrke, spenst, hurtighet, kroppskontroll, osv. osv. Freestyle skaper “atleter”. Det trengs utrolige ferdigheter for å klare å nå toppen. Ta en titt på de som er på toppen, på hva de gjør, hvilken ferdigheter de har. Det går ikke an å ikke bli imponert.
Men tilbake til min første konkurranse: Jeg husker ikke mye av konkurransen, men jeg husker veldig godt innmarsen. Jeg var så ubeskrivelig stolt. Det var i Skedsmohallen. Gulvet virket enormt. Foreldrene/publikum sto på utsiden av gulvet og klappet. Og vi marsjerte inn og vinket stolt. Det var stort.
Ja, dette var riktig for meg, dette ville jeg være en del av. Og slik ble det 🙂