“Hun kom som en komet“, sa Mona til mamma etter mine første to konkurranser i freestyle på slutten av året 2007. “Hun må begynne å stille i disco. Jeg tror disco vil passe veldig bra for henne“. Så lagde hun min første disco solo.
Mamma skulle sy min drakt. Det var min aller, aller første discodrakt. Det ble en drakamp. Jeg ville ha den i gult kombinert med oransje, og med frynser på. Mamma syntes det var en helt forferdelig fargekombinasjon. Hun ville ha den i burgunderrød. Jeg gav meg ikke. Og da sa hun, OK, vi spør Mona. På den tiden var det slik at det Mona sa, det kunne ikke diskuteres. Og jeg tror at hun var overbevisst om hva Mona skulle si.
Stort ble hennes overraskelse da Mona sa begeistret at “det blir kjempekuuuult i gult og oransje“. Så da ble det slik. Og jeg syntes at drakta ble kjempefin selv om frynsene mamma brukte var gardinfrynser.
Jeg stilte i åpen klasse for aller første gang i mars 2008. Jeg gledet meg stort; og husker at alle ble overrasket over hvor bra det gikk. Jeg var bitt av bacillen. Jeg øvde og øvde og øvde. I oktober var det årets største konkurranse – NM for de store.
En uke før konkurransen sa Mona til mamma at “Anna skal stille i kategorien Rising stars“. Rising stars var den kategorien hvor de beste stilte.
“Mener du der de der, Selina, Sophia, Sofie og alle de andre gode stiller? De er jo milevis foran Anna” – prøvde mamma…
“Ja. Men hun er god nok til å stille der.” – sa Mona kort og gikk videre.
Jeg husker ikke om jeg var nervøs; mamma sier at jeg var ikke det, men at hun selv var kjempenervøs. Dette var på den tiden hvor det var plassering også i barneklassene, ikke poeng. Hun fortalte at hun nesten begynte å be til gud om at nest sist – den var bra nok, bare ikke sist, for min egen del… Hun var så redd fordi hun trodde at nå skulle jeg ta den siste plassen og kanskje miste lysten jeg hadde på grunn av det.
Så danset vi rundene våre. Jeg husker ikke mye av dansen, heller ikke så mye av premieutdelingen. Husker bare at det var en svær tjukkas(turn matte) i hallen rett ved siden av ribbeveggen. Dit løp jeg etter premieutdelingen og satt meg ned midt på den. Jeg holdt pokalen fast på fanget mitt og kunne ikke tro det: Det var min første “første plass”-pokal.
