Browsing Category
Showdance
https://www.youtube.com/watch?v=A46KBp4PmrM
Show solo 2015, 4. plass i VM i Riesa, Tyskland
Musikk: Tick of the clock fra Chromatics og Bogdan (selvfølgelig :-))
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
Det er ikke vanskelig å finne et show-konsept. Men det er utrolig vanskelig å finne på et GODT konsept. Det å presse inn og fortelle en god historie på to minutter og femten sekunder er ikke bare-bare. Og noen ganger hender også at selv om man har et godt konsept, så sliter man med å finne en god tittel for showet.
Konseptet var vi ikke i tvil om denne gangen: Jeg skulle “lage” tidsklemma. Jeg skulle gjengi følelsen av det konstante jaget etter å rekke neste gjøremål, av å bli desperat for å ikke strekke til og over til å oppdage roen, oppdage balansen i livet.
Inspirasjonskilden var ganske nærtliggende: Det var mamma sitt “tidligere” liv.
Men vi sleit med å finne en passende tittel som var “god”, og enkel å tolke. Jeg tror vi hang altfor mye fast i mamma sitt første forslag “In search of lost time” (inspirert av den berømte boken av Marcel Proust) og ulike varianter av det.
I Gibraltar brukte vi en forenklet variant, «In search of time» og vi fikk konkrete tilbakemeldinger om at noen av dommerne ikke skjønte sammenhengen mellom tittel og handling.
På NM ble det da «In search of time, in search of happiness». Tatt i betraktning resultatet på NM så må det ha fungert, men vi hadde fortsatt ikke den “gode” følelsen.
Så da ble det ny dåp før VM i Riesa: «Escaping the stress». Det gikk strålende, det ble en 4. plass. Men vi hadde faktisk fortsatt ikke helt den “gode” følelsen for tittelen. Selv om det var denne vi følte at vi traff best med av alle forslag hittil.
Så lager Jeanette og Karen konseptet til Show2Dance 2016, og de bygger det rundt tittelen “Magic”. Og da kom det. Den var bare der. Så klart at showet mitt skulle hete «Finding the magic in life». Det er bare så synd at vi ikke kom på det før. Men OK. Bedre sent en aldri.
Men nok om navnet….
Jeg tror, med dette showet så er det ikke bare jeg som gikk ett stykke utenfor min komfortsone. Jeg tror Jeanette har også gjort det. Jeg har i hvert fall ikke opplevd at hun har koreografert noe i denne banen her tidligere.
Hun har skapt et koreografisk mesterverk som formidlet akkurat det som skulle formidles.
Men dansen skal danses. Og kjære Jeanette: Selv dagen i dag er jeg usikker om jeg greier å utnytte koreografiens potensiale i sin helhet. Men vit en ting: Selv om programmet har utspillt sin rolle i EM og VM-sammenheng så fortsetter jeg å jobbe med saken. Målet mitt er å kunne løfte dansen hakket over forrige gang hver gang jeg danser den. Og jeg gleder meg til neste gang.
Rent resultatsmessig:
Jeg har stilt i to konkurranser her på hjemmebane, DC5 og NM (2015) med denne koreografien, og vant begge.
I EM i Gibraltar fikk jeg en 8. plass som en av de to nest-beste norske. Mer om det kan du lese i posten “EM i show, Gibraltar 2015“.
I VM i Riesa/Tyskland kom jeg på en utrolig 4. plass (tredje året på rad i show, VM ;D), forbigått kun av Slovenia og Bosnia. Også mer om det kan du lese i posten “VM i show, Riesa 2015”.
… kommer 🙂
Show solo 2014, EM-sølv i Riesa/Tyskland og 4. plass i VM i Praha
Musikk: Filmmusikk fra Schindlers list
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre og Nina Lill Svendsen
Temaet til klubbens årlige forestilling dette året, Show2Dance 2014, var Hollywood. Det var i begynnelsen av januar at Jeanette presenterte konseptet og oppsetningen om hva vi skulle danse og hvem vi skal danse i hvilket nummer. Som regel har vi bare 14 dager på oss for å øve inn alle numrene til forestillingen. Men det går. Og det blir BRA :-). Men vi må ha fullt fokus og vi må være effektive.
Et av numrene vi skulle danse var til musikken til storfilmen Schindlers liste. Jeg ble bergtatt av denne musikken og ble nysgjerrig på filmen. Vi leide den, men jeg greide ikke å se den ferdig. Mamma begynte å gruble: «Hva tror du, hvordan var følelsene til den som slapp ut sist? Den som var nr. 1131 på lista og ble ropt opp sist?»
Det var et åpent spørsmål, og ikke noe filmen handlet om, men dypt og viktig likevel. Jeg tenkte at gleden av å høre sitt eget navn bli ropt opp må ha vært kun kortvarig. Den ble antagelig fort forvandlet til en dyp fortvilelse og savn av de som fortsatt var inne i konsentrasjonsleiren. Vi bestemte oss at dette kunne passe som konsept for mitt nye show. Jeg bestemte meg for å gjengi denne følelsen. Derfor ble tittelen «The last name on Schindlers list».
Det var på denne tiden jeg ble kjent med Nina Lill Svendsen og begynte å arbeide med henne; rettere sagt, hun har begynt å jobbe med meg… 🙂 «Dette er et stort og viktig tema som må behandles med den største grad av verdighet», sa hun til meg. «Dette kan ikke håndteres overfladisk, du må gå i dybden på det».
Jeanette laget rammeverket til koreografien, og Nina Lill ønsket å komme med innspill for å spisse det. Det resulterte i en utrolig lærerik økt hvor Nina Lill, Jeanette, Viktoria og jeg jobbet i felleskap med prosesser som dreide seg om å gå i dybden.
Jeg stilte med dette showet i VM i Praha, 2014. Det siste Nina Lill sa til meg før avreise var «Husk, det er en viktig historie du formidler, en historie som aldri må glemmes. Oppdraget ditt er å gjøre det med verdighet. Det er viktigere enn plassering».
Jeg øvde mye på forhånd for å gå inn i rollen og for å prøve å skape stemningen. Denne gangen var jeg rolig. Jeg greide å fokusere på følelsene og la dansen flyte rundt det.
Da jeg stoppet opp etter den første runden i Praha ble det helt stille i salen. Så plutselig ser jeg det italienske laget reise seg og rope «bravo». Så kom klappingen fra resten av publikum. Jeg skjønte da at nummeret mitt rørte publikum. Mission accomplished.
Det ble en gjentagelse av fjorårets 4. plass. Jeg var superfornøyd med det.
I samme mesterskap fikk vi bronse i duo med Selina, men mesterskapets høydepunkt ble gullet til Viktoria og Kirsten Marie i duo senior: Første VM-gull til Norge i showdance.
EM var senere det året i Riesa, Tyskland i slutten av november. Det ble konkurransen hvor Norge virkelig satte seg i respekt: Seniorene gjorde rent bord; Viktoria sto øverst på pallen tre ganger, både i solo, duo og med gruppa.
Jeg fikk sølv med «Schindlers» og var strålende fornøyd med det. Her også ble det bronse i duo med Selina. Gruppen jeg var med i kom på 5. plass og den andre juniorgruppa på 6. plass.
En utrolig prestasjon av Norge i Riesa!
Show solo, 2013 – EM-gull i St. Petersburg og 4. plass i VM i Riesa, Tyskland
Musikk: Bogdan Ota, rumensk komponist
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
Mamma har dilla på sjakk, og hun har vært fan av Magnus Carlsen lenge før han vant VM i sjakk.
Og hele familien ble fan av Bogdan Ota da han i 2011 ble nr. 2 i Norske talenter. Vi fikk bestilt hans første CD lenge før den var til salgs i butikkene i Romania. Jeg ville bruke hans musikk i mitt neste show, men vi manglet tema.
Det var på en søndag formiddag på en kald vinterdag i februar 2013. Mamma bladde i Aftenposten og leste om Magnus sin siste kvalifiseringsturnering til VM. Han spilte med hvite brikker i det avgjørende partiet. Gjorde noen feil i starten, men hadde et genialt trekk med den hvite dronningen som avgjorde det hele ganske raskt. Han vant.
Og der ble konseptet til mitt neste show født umiddelbart: Jeg skulle bli den hvite sjakkdronningen som skulle nedkjempe de svarte. «Harald’s dream» fra Bogdan sitt album passet utmerket. Jeanette likte ideen veldig godt og hun greide nok en gang å skape en koreografi som passet på alle måter.
EM i det året, 2013, var i St. Petersburg i begynnelsen av oktober og VM var i Riesa i slutten av november. Jeg kunne velge om jeg skulle stille med ”Queen” eller med ”Papa” i St. Petersburg, men i Riesa ”måtte” jeg stille med ”Queen”. Jeg hadde 5 uker på meg til å øve ”Queen” inn før EM, så jeg var veldig usikker. Vi skulle reise på en tirsdag. Fredagen før bestemte jeg meg : Jeg stiller med ”Papa”- sa jeg. På søndag hadde vi samling og da jeg fortalte Jeanette hva jeg har landet på ble hun mildt sagt skuffet; Ja, ganske så sint og oppgitt, må jeg si. Så jeg sa ”OK, jeg tar sjansen: Legger vekk ”Papa” og stiller med ”Queen” allikevel.
Mamma var langt fra ferdig med å sy kostymet, så det ble en lang natt for henne for å få den klar. Og på toppen av dette, vi visste ikke hvordan det ville fungere med utplassering av sjakkbrikkene som jeg brukte i scenografien. Så mandag kveld gikk med på å øve inn utplasseringen av disse. Man har kun 15 sekunder på å legge ut kulisser eller andre scenografiske elementer man bruker i showet sitt. Og man må gjøre det selv, kan ikke ha hjelp av andre.
Dagen etter reiste vi av gårde til St. Petersburg, en fantastisk by for øvrig. Sjelden får vi anledning til å oppleve ting når vi er på et mesterskap i utlandet. Men denne gangen hadde vi litt tid og vi fikk besøkt Vinterpalasset. En praktfullt bygning som ble bygget på slutten av 1700-tallet og brukt av tsaren som vinterresidens. Kanskje litt rart, men metroen (undergrunnsbanen) var en opplevelse i seg selv.
Så var det konkurransen da. Å gå på gulvet med nytt show i et internasjonalt mesterskap uten å ha prøvd det før, uten å ha testet om kulissene fungerer, osv. gav meg skikkelig med nerver.
Men det gikk bra; bedre og bedre for hver runde, ikke bare for meg, men for alle norske juniorer. Og for første gang i historien: Alle 3 norske juniorer greier å komme inn i finalen. Jubelen sto i taket. Det ble ikke mindre til slutt, da kunne Selina og jeg stå øverst på pallen. Hvis det hadde vært pall da, haha…. Selina fikk sølv og jeg tok Norges første gull i showdance. Det ble mitt største øyeblikk hittil.
Det hele ble toppet med å vinne også i duo sammen med Selina, og ta sølv med gruppen. Jeg skriver mer om dette under ”Chaplin” og ”Sherlock Holmes”. Det ble bare et helt utrolig EM.
I november var det VM i Riesa. Jeg var spent, fordi i Riesa var det mange flere deltagere. Ingen norske juniorer hadde greid å komme inn i en VM finale i show før. Jeg skal ikke legge skjul på at etter gullet i St. Petersburg hadde jeg det som mål. Men visste også at med 52 deltagere, og med representanter fra store ”dansenasjoner” som blant annet Canada, Slovenia og Sør-Afrika, kan dette bli vanskelig.
Jeg var så nervøs at 5 minutter før jeg skulle gå på gulvet og danse min første runde stoppet bare alt opp. Hele kroppen stivnet og det føltes som at jeg ikke husker noe av dansen. Jeg fikk fullstendig panikk og måtte få hjelp for å klare å roe det ned og få tilbake pust og fokus. Første runden ble litt preget av dette men det holdt til å gå videre. Deretter gikk det bedre og bedre. Så kom øyeblikket da de leste opp finalistene; og jeg var der. Det var et fantastisk øyeblikk.
Jeg fikk 4. plass til slutt. Mange opplever 4. plassen som kjipt i og med at det er såååå nært pallen. For meg var det som å vinne. I det hele tatt ble dette et stort mesterskap hvor på mange måter Norge som nasjon fikk sitt gjennombrudd innen denne dansegrenen. I duo junior var det to par fra Norge som greide å komme inn i finalen. Selina og jeg fikk sølv med «Chaplin» mens Camilla og Marielle kom på en sterk 4. plass. Så greide gruppa å kapre sølvet med «Sherlock Holmes».
Så ble det seniorenes tur: Etter mange års hardt arbeid opplever Viktoria å kunne stå på pallen. Hun får 3. plass i solo og sølv sammen med Kirsten Marie i duo.
Det ble magisk.
PS. Samtidig som vi var i VM i Riesa og jeg danset «The Queen of Chess» vant Magnus VM i sjakk i India 🙂 Det var også magisk – for mamma…
Showdance duo, 2013 – EM gull i St. Petersburg og VM-sølv i Riesa
Musikk: Filmmusikk fra to av filmene til Charlie Chaplin
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
«OK, da. Jeg tar utfordringen» sa jeg og satt meg ned for å se på gamle filmer av Charlie Chaplin for å se om jeg greier plukke opp noe av særpreget i Chaplin sine bevegelser.
Vi var andre års juniorer Selina og jeg, og dette skulle bli vår første show duo sammen. Etter en lang kveld med mange forslag lagt til side, landet vi på å lage en scene med Charlie Chaplin og jenta.
Jeanette laget en flott koreografi som fikk frem både historien og særpreget i Chaplin sine bevegelser. Dette var ganske utfordrende i starten men jeg følte at etter hvert greide jeg å gå inn i det ganske bra. Dette temaet hadde en slik karakter at koreografisk kunne man flette inn en del turnelementer på en naturlig måte. Og siden både Selina og jeg er ganske gode turnere (i dansesammenheng da… 🙂 så ble det både kinesere, saltoer og mye annet med denne gangen.
Det ble en veldig, veldig morsom prosess med mye latter, ikke bare på trening. Jeg husker godt vår første konkurranse her hjemme da vi midt i dansen så på hverandre og Selina fikk latterkrampe av mitt utseende pluss uttrykket jeg hadde der og da i tillegg. Og i St. Petersburg i første runde, midt i en lang fouetté pirouette, kjente jeg at barten løsnet og så den bare fyke av gårde. Jeg sleit med å holde igjen latteren og så mot Selina. Heldigvis la hun ikke merke til det før vi var av gulvet, ellers tror jeg ikke vi hadde greid å holde fasaden. Etter dette var det ingen diskusjon, jeg måtte akseptere påmalt bart under den løse.
Jeg husker også godt ansiktsuttrykket til konferansieren i VM i Tyskland: De kjørte alle finalene etter hverandre, først finalene i solo, så duo og til slutt gruppefinalene. Jeg var så heldig at jeg var med i alle tre, men skiftingen ble en utfordring. Jeg hadde ca 14 minutter på meg å bli forvandlet fra en ballerinaaktig hvit sjakkdronning til Charlie Chaplin og det måtte gjøres før finalene i solo var ferdig for det var rett på duo etterpå, uten pause imellom. Det er vanlig at etter endt finale går alle finalistene ut på gulvet til en såkalt «line up» slik at dommerne kan se dem en aller siste gang. Det var da konferansieren ropte opp «Sjakkdronningen» og ut kom «Chaplin»…
Chaplin ble også vår aller beste duo med gull i EM i St. Petersburg, sølv i VM i Tyskland/Riesa, og minner som er mer verdt enn alt gull og sølv til sammen 🙂
Show gruppe 2012 og 2013, EM-sølv i St. Petersburg og VM-sølv i Riesa i Riesa/Tyskland i 2013
Musikk: Filmmusikk fra Scherlock Holmes
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
…kommer 🙂
that site cialis 10 mg Showdance solo, 2011-2012
Musikk: Barbra Streisand fra storfilmen Yentl
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
– Barbra Streissand er en av verdens beste skuespillerinner og beste sangerinner – sa mamma.
– Ja vel. Jeg har aldri hørt om henne – sa jeg.
– Det er en gammel film som heter Yentl. Det må du se da – sa mamma. Jeg synes du skal være Yentl i ditt neste show.
– Ookeei….
Vi leide filmen og så den sammen. For mamma var dette ca. 5. gang at hun så filmen…
– Men hvordan skal jeg være Yentl? Vil du at jeg skal klippe håret mitt? – spurte jeg.
– Det får Jeanette finne ut av, sa hun da
Jeanette likte ideen. Det viste seg at hun også likte Barbra Streisand veldig godt. Men hun syntes ikke at jeg skulle være Yentl, i hvert fall ikke klippe håret…. 🙂 Men vi skulle bruke musikken fra filmen og jeg skulle gjengi følelsen av å ha mistet min far (som også er historien som knyttes til denne sangen i filmen).
Det var på den tiden at jeg fikk til min første salto og i showdance er det lov å bruke turnelementer. Det var da mamma kom til Jeanette og entusiastisk la frem forslaget om å putte inn litt salto her og der. Da bøyde Jeanette seg frem, så mamma i øynene og sa: «Irma, man bruker ikke joggesko til bunad» 🙂 Så sånn ble det med den saken…
Hun har laget en fantastisk koreografi, men å gjengi sorgen med troverdighet var ikke bare, bare.
Jeg sleit med den i starten. Men etter hvert greide jeg å komme mer i dybden på det.
På en konkurranse kom mammaen til en dansevenninne til meg og sa at hun greier ikke å holde tårene tilbake når hun ser mitt show, for det rører henne så dypt. Det var det fineste komplimentet jeg noen gang har fått!
Høsten 2011 deltok jeg i en lokalkonkurranse arrangert av TV8: “Dansestjerne”. Der konkurrerte man på tvers av aldersgrupper og på tvers av dansegrener. Det var spennende og utfordrende. Jeg kom inn i finalen og i finalen valgte jeg å danse “Papa…”. Jeg husker godt kommentaren til en av dommerne: “Det du gjorde her var veldig troverdig”. Jeg ble nr. 2 etter et sportsdansepar. Jeg var overlykkelig, men den lykken varte kun i 2 timer: Det var da vi fikk vite om min kjære onkels plutselige bortgang.
……………..
Det var stort å få lov til å representere Norge i VM i 2012 som første års junior. Jeg kjenner fortsatt den følelsen da vi fikk lov til å prøve gulvet kvelden før konkurransen. «Lille jeg, her på scenen i Riesa. Her skal jeg danse i morgen.» Tenkte jeg og måtte klype meg selv i armen.
Det var 53 deltakere i juniorklassen. Målet var å komme videre etter første runde. Og det gikk. Og etter andre runde og: Det førte meg inn i kvartfinale. Jeg var overlykkelig. Vi hoppet av glede sammen med Camilla for hun var også inne.
Så danset vi kvartfinale og gikk deretter for å spise for da var jobben gjort. Og plutselig, mens vi spiste hørte vi at de leser opp resultatene om hvem som er inne i semifinalen. Det var en som ropte «Anna er inne i semi». Hva jeg følte da, kan jeg ikke beskrive. Jeg husker godt sms’en Karen sendte til mamma: «Jeg håper hun skjønner hvor stort dette er». Jeg danset semifinalen dagen etter. Var første mann ut på gulvet, full av nerver, men kjempestolt og veldig, veldig glad. Føler at jeg gjorde mitt beste. Greide ikke å komme inn i finalen, det ble til slutt en 11. plass som jeg var overlykkelig over.
Året etter, i Italia vant jeg Worldcup med «Papa…» og med det var en spesiell og vakker tid over. Jeg måtte bytte shownummer, fordi en liten gyllen regel er at du helst ikke skal stille med samme koreografi/ konsept i neste internasjonale konkurranse dersom du kom langt forrige gang.
Det var første gang jeg følte at det var vemodig å gi slipp på et nummer.
Show duo 2012
Musikk: Fantines death fra musicalen Les miserables
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
«Hanna Kjus» – sa Jeanette, da forslaget om å lage scenen om Fantines død som show duo kom opp. «Hun kan være Fantine og Anna blir Cozette».
Det er en vakker og rørende scene i musikalen “Lés Miserables” hvor Fantine ligger på dødsleiet og overlater sin lille datter, Cozette, til Jean Valjean. Jeg var første års junior og Hanna var siste års. Vi hadde nødvendig høydeforskjell for å kunne gå inn i mor – datter rolle.
Dette ble mitt første show duo i et spennende og vakkert samarbeid med Hanna.
Hanna var et av mine forbilder på den tiden. Jeg så veldig opp til henne og husker at jeg var veldig usikker om jeg var god nok danser til å være en verdig duopartner for henne. Mamma prøvde å forklare at med den rollefordelingen vi har så gjør det ingenting om jeg ikke er teknisk like god som Hanna. Det er mye viktigere å klare å formidle følelsene. Men det er èn ting å høre det, noe annet å håndtere det.
Men Hanna hjalp. Selv om det er 3 års forskjell mellom oss (hun har bursdag samtidig som min bror så det er lett å huske … :-)), noe som oppleves som myyyye når man er 12 kontra 15, så har hun alltid behandlet meg som likeverdig på alle måter og med respekt. Jeg husker godt kosekveldene da vi spiste pizza sammen og så på film, egentreningene våre hvor mye av tiden gikk bort til latter og tøys, konkurransene hvor vi var nervøse sammen og gleden vi hadde da vi følte at vi danset bra. Det var en herlig tid.
«Fantines death» ble til et vakkert show, i hvert fall for meg, og jeg tror for Hanna også; med nydelig koreografi til nydelig musikk. Men det jeg husker best er det fine samarbeidet med Hanna 🙂
TUSEN TAKK Hanna!!!
Showdance solo, 2009-2010
Musikk: Brahms – Hungarian Dance No. 5
Koreografi: Karen Andresen
“Hun må komme i gang med show” – sa Jeanette til mamma. “Showdance er en fin måte å komme i gang med Performing Art. Veldig morsomt og veldig utviklende for barna” – sa hun.
Det var på høsten 2009. Da var jeg 9 og et halvt år og på den tiden visste vi ingenting om Performing Art og alt det som hører til. Så begynte vi å spørre. Og på neste discokonkurranse møtte vi tidligere opp for å se på konkurransen innen showdance. Vi så at dette foregikk ganske annerledes enn disco. Det danses én og én på scenen og danserne går inn i en rolle: De “er” enten noe eller noen, eller formidler en historie. Vi ble fanget; både mamma og jeg. Klart jeg hadde lyst. Men hva skal jeg bli? Hva skal jeg formidle?
Det var da Heidi (mammaen til Selina) sa til mamma: Kan ikke du hente noe fra din egen kultur? En historie, et eventyr? Ja, hvorfor ikke – sa mamma, så gikk hun i tenkeboksen.
Vi laget en enkel liten historie: Jeg var på piknik og ventet på mine venner som aldri kom. Vi valgte orkesterutgaven av «Hungarian Dance no. 5» av Johannes Brahms. Mamma fortalte at dette er et stykke som er inspirert av ungarsk folkemusikk og som alle ungarere kjenner godt til. Derfor passet musikken godt. Vi tok utgangspunkt i en ungarsk folkedrakt og mamma sydde opp kostymet mitt etter det. Den er ganske lik originalen må jeg si 🙂
Karen laget en super koreografi som bygget opp under historien slik at de som så på kunne forstå hva som foregikk veldig godt. Så var Karen veldig flink til justere koreografien kontinuerlig slik at jeg hadde stadig noe å jobbe med og strekke meg etter. Det er i grunnen slik alle våre trenere jobber. De justerer koreografiene kontinuerlig slik at danserne stadig kan vokse og utvikle seg. Og da blir det heller ikke kjedelig å ha et nummer over lengre tid for det blir på en måte ikke samme koreografi. Den endrer seg i takt med danserens utvikling.
Dette nummeret hadde jeg i to år og jeg elsket å danse den hver eneste gang.