Browsing Category

Disco

2016 - 2. års senior Disco

Dobbeltgull i Ørebro

Først ble årets mål oppnådd: Jeg skulle avslutte discokarrieren min med å vinne VM. Over 100 deltakere fra 32 land, i en konkurranse som startet kl. 08.00 om morgenen og hvor, etter 6 krevende runder, danset vi  finalen 12 timer senere.
Det ble GULL

Dagen etter var det duo. Ingen trodde, i hvert fall ikke vi, men vi greide det. Sammen med fantastiske Hannah Lovise Bendigtsen gikk vi helt til topps.
Jeg må si at duogullet smakte enda bedre enn solo.

2014 - 3. års junior Disco

Gull og sølv i VM i disco 2014 – Torino

Overraskelsesserie- frem og tilbake serie:
Hjul, splitt-flikk-flakk, splitt-flikk-flakk, flikk-flakk, flikk-flakk med halvvendig ned på gulv, direkte inn i bakoverrulle til håndstående og inn i splitt-flikk-flakk, splitt-flikk-flakk.

Planen til VM i Torino var klar før jeg landet på vei hjem fra EM før sommeren. Jeg hadde 3 måneder på meg.

Før ble startlistene ofte satt opp etter alfabetisk rekkefølge av etternavn. Med etternavnet mitt var jeg alltid først, siden jeg heter Amundsen. Så derfor valgte jeg å til slutt gi etter for å ta opp mammas etternavn. Jeg måtte gi etter, fordi jeg ikke er stor tilhenger av folk som velger snarveier som skal gjøre det lettere for dem. Man skal jobbe hardt for resultatene sine, samme hvilket etternavn man har. Jeg byttet navn, men etter det har de begynt å kjøre loddtrekning for å få det tilfeldig, og av en eller annen grunn havner jeg alltid enten forrest eller bakerst på startlistene igjen. Jeg var og er lei av det, fordi det er veldig ugunstig. Men etter Tsjekkia har jeg sagt til meg selv at nå skal jeg sørge for at jeg har så bra kondisjon at det ikke skal spille noen rolle.

Jeg startet forberedelsene dagen etter at vi kom hjem fra Tsjekkia, EM. I disco solo skulle jeg ha nok kondis, og i acro hadde jeg lyst til å legge inn noe ingen andre har gjort før, en overraskelsesserie.

Skru kunne jeg, jeg gjorde salto med hel skru på gulv. Det var ingen som gjorde helskru, men noen hadde halvskru, så derfor la jeg det fra meg.
Jeg endte opp med å starte med stille salto, som fra tidligere var mitt “signaturtrinn”, droppe salto-salto, men å legge inn en frem og tilbake serie. Det var fysisk veldig krevende, men jeg skulle ha styrke og kondis til det.

Det ble en spesiell dag med acro, i den forstand at langt borte fra hjemlandet endte vi opp nesten med et klubbmesterskap i finalen. Av 25 deltakere var det 6 som kom inn i finalen. Alle var norske: 5 stk fra 2Dance og Andrea Løvlien Solbjør fra Victory dance.

Jeg følte at det gikk bra. Og med de tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant må jeg ærlig innrømme at jeg håpet på kunne stå på toppen av pallen. Det spesielle denne gangen var at en av dommerne kom til meg etter premieutdelingen og sa: “I putted you on the 1. place because you were best”. Jeg husker det veldig godt. Men de andre dommere ville ha det anderledes og når jeg nå ser videoen og sammenligner den med videoen fra dagen etter (da jeg vant), da skjønner jeg hvorfor. Jeg fikk sølv, og tenkte hallå, dette er tross alt et VM.
Helgen etter vi kom hjem, var det NM. Da vant jeg i acro og med det ble jeg ubeseiret i det året i disco freestyle på hjemmebane.

Dagen etter var det disco solo. Det var litt andre dimensjoner over det i forhold til acro, med hele 125 deltakere. Jeg syntes at det var litt overveldende, og det satte meg litt ut. Men jeg var klar. Første runden gikk tidlig på formiddagen. Og deretter runde etter runde, til sammen fem runder om man kom til finalen. Jeg kjente at det stemte i kroppen og kunne nyte dansen. Til slutt sto vi der 6 igjen i finalen. Jeg var nr. 2 ut på gulvet og gav det jeg kunne gi. Men nivået var høyt. Så kom premieutdelingen. Alle var nervøse. Plassene ble ropt opp en etter en. Til til slutt var det bare Vanda fra Slovakia og meg igjen.

Det var Predrag fra Serbia som var konferansier, og han pleier som regel å trekke det ut for å skape spenning. Denne gangen ble stunden helt uendelig lang. Til slutt sa han bare “Vanda”, noe som betydde at endelig fikk jeg oppleve min store drøm: Å få lov til å stå på toppen av en pall i en soloøvelse og å høre den norske nasjonalsangen bli spilt for meg.

Det var magisk. Jeg husker at jeg hadde ikke ord nok til å gi uttrykk for min takknemlighet overfor Mona og Jeanette. Jeg håper dere følte det allikevel 🙂 Hvis ikke, så vil jeg i så fall understreke det på nytt igjen 🙂

Så kom vi hjem. Jeg vant disco i soloøvelsen også, og med det hadde jeg avrundet et fantastisk discoår! I disco solo ble jeg også ubeseiret hele året på hjemmebane, i tillegg til at jeg vant et VM-gull og et EM-sølv. Dette hadde jeg ikke våget å drømme om en gang bare for noen få år siden..

Selv om jeg var veldig fornøyd med NM’et mitt på alle måter, er det ikke et NM jeg kommer til å huske på grunn resultatene eller med noen positive minner. Jeg kommer til å huske det for noe annet som skjedde der: Jeg danset og merket at det var kun få som heiet på meg. Man får heie på de man ønsker, jeg klandrer ingen der, men jeg merket at de som pleier å komme med hyggelige tilbakemeldinger, eller de jeg snakker med, hadde en annen adferd ovenfor meg. Det var bare masse blikk og masse hvisking bak ryggen vår. Hva skjer?? Vi skjønte ingenting.

Det viste seg at det ble lansert en rekke falske påstander om oss på bakgrunn av mine resultater hele det året. En vond tid fulgte etter som tok vekk ekstremt mye motivasjon og treningslyst. Det tok nesten knekken på både på meg og mamma på alle måter. Jeg elsker å danse, men om det var dette som fulgte med for min del, så var det en sak jeg måtte revurdere. Det tok lang tid før vi greide å finne ut av hvorfor andre endet seg overfor oss, og dermed også en stund til vi måtte begynne å fortelle folk sannheten.
Slikt er trist for det påvirker ikke bare enkeltmennesker, det påvirker hele miljøet.

Her er videoen fra disco solo i VM, finale dansen:

 

2013 - 2. års junior Disco

VM i disco – 2013 Bochum

Stille salto og salto-salto… lange dager og brannalarmen som gikk midt på natta…

Børre har ”talt”. Lenge. ”Du kan greie stille salto. Du har styrken til det”. Til slutt gikk jeg med på det. Men det er en ting å greie det på trening med matte under, og det er noe annet å greie det på det harde gulvet i Bochum, som var/er betong med hardt plastgulv over. Men jeg var forberedt. Jeg ble den første som noensinne åpnet sin serie med stille salto som fortsatte med en diagonalserie, som ble avsluttet med salto-salto. Det vil si at i det jeg lander fra den ene saltoen, går jeg direkte inn i en ny. Landing blir til ny sats. Jeg var i slaget og følte at det gikk bra runde etter runde. Vi var 32 stk i klassen og denne gangen hadde vi mange andre nasjoner. Til slutt fikk jeg oppleve å kunne stå på pallen; fikk en fantastisk 3. plass, bak fantastiske Pernille og Hannah.

Vi var 95 stykker i disco solo, og natta før gikk brannalarmen og vi måtte ut. Det var ikke noe dramatisk, men husker at det tok litt tid før jeg sovnet igjen. Og dagen etter hadde vi maratonløp; Lange runder og mye venting. Finalen gikk seint på kvelden. Fire av de 5 finalistene var norske. Etter finalen var vi så slitne at vi valgte  å legge oss ned på betonggulvet, ved tribunen der de norske satt.  Vi måtte vente en god stund før de andre finalene ble ferdig og premieutdelingen begynte. Dermed ble vi liggende der en god stund.  Foreldrene våre tok etterhvert og la de norske flaggene på ryggene våre. De fleste av oss sovnet, tror jeg.

Det ble en stor dag for Laura (fra Italia). Hun vant. Pernille fikk sølv og jeg fikk min bronse! Den smakte som gull 🙂 – og vel så det. Jeg var kjempeglad!

Barneårene Disco

Disco 2011

Disco var gøy fra starten av. Her på denne videoen ser dere resultatet av 3 års gøy med disco. Opptaker er fra oktober 2011. Konkurransen var NM for eliteklassene og regional konkurranse for de øvrige klassene. Dette var mitt siste år som barnedanser.

2012 - 1. års junior Disco Internasjonale konkurranser

VM i disco 2012

Året var 2012. Den første internasjonale konkurransen var VM i Disco arrangert i Sør Afrika. Ja, i selveste Sør Afrika.

Jeg trodde aldri at jeg skulle klare å kvalifisere meg i og med at arrangementet var satt opp i slutten av mars og første års juniorer hadde kun 2 konkurranser for å samle poeng, så den turen tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Men det gikk utrolig bra. Jeg greide å komme inn på rankinglisten og ble tatt ut til å representere som fullverdig representant både i disco og disco freestyle. Så foreldrene mine bestemte seg for å la meg få lov til å reise med mamma som reisefølge.

Det var en ganske stor gruppe fra Norge som reiste, men i og med at det var så langt unna, så var det forholdsvis få nasjoner som deltok og relativt få fra hvert land. Unntaket fra dette ble Norge.

Men opplevelsen ble ikke nedgradert av den grunn.

Stedet vi var på, The Sun City var et utrolig sted, og vi greide å få til en fantastisk safaritur, i tillegg til konkurransen. Mamma og jeg var enige om at: Hit skal vi tilbake med guttene (pappa og Peter).

Konkurransen ble preget av veldig mye nervøsitet for mitt vedkommende, men resultatsmessig gikk det veldig, veldig bra: Jeg havnet på 8. Plass i disco solo, rett utenfor en sterk 7-er finale, og kom på 4. Plass i disco freestyle (acro). Jeg husker at dagen før det hele startet, tok vi en tur til hallen, hvor vi så at de oljet treplater vi skulle danse på. Jeg ble redd for at gulvet skulle være glatt. Olje? Hva de trengte oljen til, aner jeg ikke, men det hadde trukket inn til dagen etter, så det var da godt. ;D

Disco

Enda mer ruter og ny caps

Det gikk mot slutten av Barn II kategorien og juniortilværelsen nærmet seg med stormskritt. Forrige drakta mi i sølv/hvite ruter kombinert med rosa har jeg da hatt i over to år og den har gjennomgått en skikkelig evolusjon i takt med at jeg vokste mye på den tiden, så den måtte sys ut. Fordelen med å ha en mamma som syr er at hun klipper alltid slik at hun kan gjøre den litt større. 😉

Min nye drakt ble klar til DC1 i 2011. (Buksa var slik at man nesten kunne spille sjakk på den. Og hvis du lurer på hvorfor, kan du lese innlegget om “The queen of chess” 🙂 )

Det var spennende å bli junior, men litt skremmende også.

… fortsettelse kommer 🙂

 

Barneårene Disco

Fra paljetter til ruter og caps

Hun har en røff dansestil. Vi må lage en røffere drakt til henne“, sa Mona.
Det var etter at mamma har forsøkt å være kreativ. Jeg vokste fra min gul-oransje discodrakt og måtte ha ny. Mamma hadde løsningen: Jeg hadde nettopp rykket opp til kategorien “mester” i freestyle og hadde en drakt fullt av paljetter. Mamma byttet hodepynten som var av fjær med pannebånd, og vips, jeg hadde ny discodrakt. “Drakt er vel drakt“, sa mamma.

Jeg turte ikke å si så mye men ble veldig glad da Mona sa det hun sa. Jeanette var enig med Mona og sa bare kort til mamma “Jeg skal hjelpe deg Irma jeg. Blir med deg til Angie’s og plukker ut stoff så kan du sy 🙂” Så plukket hun ut stoff med sølv-hvite ruter som skulle kombineres med sjokkrosa. Mamma fikk nesten sjokk og fortalte senere at der og da trakk hun bare en stille konklusjon: “Dette faget har jeg ikke peiling på. Her gjelder det å legge egen smak til side og lytte til de som kan dette.

Og med det begynte det som etterhvert ble (nesten) mitt varemerke over en tid: Caps og rutete bukser.

Barneårene Disco

Gul-oransje drakt – det er det jeg skulle ha…

Hun kom som en komet“, sa Mona til mamma etter mine første to konkurranser i freestyle på slutten av året 2007. “Hun må begynne å stille i disco. Jeg tror disco vil passe  veldig bra for henne“. Så lagde hun min første disco solo.

Mamma skulle sy min drakt. Det var min aller, aller første discodrakt. Det ble en drakamp. Jeg ville ha den i gult kombinert med oransje, og med frynser på. Mamma syntes det var en helt forferdelig fargekombinasjon. Hun ville ha den i burgunderrød. Jeg gav meg ikke. Og da sa hun, OK, vi spør Mona. På den tiden var det slik at det Mona sa, det kunne ikke diskuteres. Og jeg tror at  hun var overbevisst om hva Mona skulle si.

Stort ble hennes overraskelse da Mona sa begeistret at “det blir kjempekuuuult i gult og oransje“. Så da ble det slik. Og jeg syntes at drakta ble kjempefin selv om frynsene mamma brukte var gardinfrynser.

Jeg stilte i åpen klasse for aller første gang i mars 2008. Jeg gledet meg stort; og husker at alle ble overrasket over hvor bra det gikk. Jeg var bitt av bacillen. Jeg øvde og øvde og øvde. I oktober var det årets største konkurranse – NM for de store.

En uke før konkurransen sa Mona til mamma at “Anna skal stille i kategorien Rising stars“. Rising stars var den kategorien hvor de beste stilte.
Mener du der de der, Selina, Sophia, Sofie og alle de andre gode stiller? De er jo milevis foran Anna” – prøvde mamma…
Ja. Men hun er god nok til å stille der.” – sa Mona kort og gikk videre.

Jeg husker ikke om jeg var nervøs; mamma sier at jeg var ikke det, men at hun selv var kjempenervøs. Dette var på den tiden hvor det var plassering også i barneklassene, ikke poeng. Hun fortalte at hun nesten begynte å be til gud om at nest sist – den var bra nok, bare ikke sist, for min egen del… Hun var så redd fordi hun trodde at nå skulle jeg ta den siste plassen og kanskje miste lysten jeg hadde på grunn av det.

Så danset vi rundene våre. Jeg husker ikke mye av dansen, heller ikke så mye av premieutdelingen. Husker bare at det var en svær tjukkas(turn matte) i hallen rett ved siden av ribbeveggen. Dit løp jeg etter premieutdelingen og satt meg ned midt på den. Jeg holdt pokalen fast på fanget mitt og kunne ikke tro det: Det var min første “første plass”-pokal.

 

Disco

Duo med Maria

Maria, Maria; tøysetesnillesøteMORSOMME Maria.

Jeg var første års junior og Maria var tredje års da trenerne foreslo at vi skulle bli dobbeltpartnere i disco fordi vi hadde så lik dansestil. Og sånn ble det; vi ble dobbelpartnere. Vi hadde supre treninger sammen som jeg alltid har gledet meg til; ikke fordi vi var så veldig effektive, men fordi vi hadde så mye morro sammen.

Bare to måneder etter at vi ble bobbelpartnere bestemte vi oss for å reise til Ørebro og delta i Nordisk Mesterskap der. Mamma kjørte og jeg husker at med det snøværet som det var, trodde vi aldri at vi skulle komme fram. Vi stilte i både disco solo, disco duo og disco freestyle.

Tre titler ble tildelt i juniorklassen og vi hadde med alle tre i bagasjen vår hjemover brotherlig delt. Maria vant i disco freestyle, jeg vant i disco solo og sammen vant vi i duo. Og tøyset masse på hotelrommet hvor vi bodde 🙂

Vi forble duopartnere helt frem til 2014. Våre siste internasjonale konkurranser var EM i Tsjekkia og VM i Italia samme året. Maria var en helt fantastisk doupartner for meg, og jeg blir alltid like glad hver gang jeg ser henne! Det som var typisk for oss var at vi nesten aldri danset en runde uten å gjøre en- eller flere feil. For min del gjorde det ingenting, bortsett fra at omtrent hver gang det skjedde, så fikk jeg latterkrampe mens vi danset. – Og når jeg får latterkrampe så begynner musklene mine å svikte.

Disco Freestyle

Duo med Jenny

Jenny (Berg) var min aller-aller første faste dobbelpartner. Vi var dobbelpartnere i to år hvis jeg husker det riktig og vi hadde det supergøy sammen! Vi begynte med freestyle, så ble det både slow og disco etterhvert.

Jeg husker at jeg hadde alltid så god selvtillit med Jenny, fordi hun var så positiv. “Det der klarer vi”-pleide hun å si. Og vi fikset som regel det. Og hvis noen av oss feilet så gjorde det ingenting. Vi bare lo av det der og da, så fikset vi det til neste runde. Det var så lett. Ikke fordi vi ikke tok det alvorlig nok, men gleden gikk alltid foran alvoret.

Det var innmari deilig 🙂