Stille salto og salto-salto… lange dager og brannalarmen som gikk midt på natta…
Børre har ”talt”. Lenge. ”Du kan greie stille salto. Du har styrken til det”. Til slutt gikk jeg med på det. Men det er en ting å greie det på trening med matte under, og det er noe annet å greie det på det harde gulvet i Bochum, som var/er betong med hardt plastgulv over. Men jeg var forberedt. Jeg ble den første som noensinne åpnet sin serie med stille salto som fortsatte med en diagonalserie, som ble avsluttet med salto-salto. Det vil si at i det jeg lander fra den ene saltoen, går jeg direkte inn i en ny. Landing blir til ny sats. Jeg var i slaget og følte at det gikk bra runde etter runde. Vi var 32 stk i klassen og denne gangen hadde vi mange andre nasjoner. Til slutt fikk jeg oppleve å kunne stå på pallen; fikk en fantastisk 3. plass, bak fantastiske Pernille og Hannah.
Vi var 95 stykker i disco solo, og natta før gikk brannalarmen og vi måtte ut. Det var ikke noe dramatisk, men husker at det tok litt tid før jeg sovnet igjen. Og dagen etter hadde vi maratonløp; Lange runder og mye venting. Finalen gikk seint på kvelden. Fire av de 5 finalistene var norske. Etter finalen var vi så slitne at vi valgte å legge oss ned på betonggulvet, ved tribunen der de norske satt. Vi måtte vente en god stund før de andre finalene ble ferdig og premieutdelingen begynte. Dermed ble vi liggende der en god stund. Foreldrene våre tok etterhvert og la de norske flaggene på ryggene våre. De fleste av oss sovnet, tror jeg.
Det ble en stor dag for Laura (fra Italia). Hun vant. Pernille fikk sølv og jeg fikk min bronse! Den smakte som gull 🙂 – og vel så det. Jeg var kjempeglad!
