Konkurranser

Det er søndag kveld. Vi har nettopp kommet hjem fra et to dagers ”maratonløp” av en konkurranse (slik det pleier å være…) og jeg sitter her og greier ikke helt å fatte en god stolthet jeg sjelden har over meg selv.

Jeg er sliten. Kroppen er veldig sliten. Men jeg gleder meg til å gå på skolen i morgen og danse igjen.

Denne konkurransen ble både spennende, utrolig energigivende og vemodig.

I moderne skulle jeg for aller første gang stille med ”Fly”. En nydelig og sår sang som er sunget av Celine Dion på den måten bare hun kan synge.

Viktoria og Jeanette har laget koreografien som jeg synes passer veldig fint til sangen og uttrykket. Og før konkurransen låste mamma seg inn på syrommet igjen for å lage dette modernekostymet, og etter noen uker med frustrasjon kom hun frem med noe (les: ”kostyme”) og sa:

• bodyen ble slik du ville ha den, men jeg var ikke enig med meg selv når det gjelder hvilket skjørt vi skulle ta, så jeg sydde like gjerne opp begge alternativene.

Typisk mamma, men da er valgmuligheten åpen…

På konkurransen hadde vi semifinale og finale i moderne. Første runden ble den beste.

Slik trenerne kjenner meg så pleide/pleier jeg alltid å bygge meg opp fra runde til runde. Dvs. at jeg ble bedre hvor hver runde som gikk. Så jo flere runder, jo bedre sluttresultat i finalen. Nå er det blitt mer slik at dersom jeg har en superbra første runde, så greier jeg stort sett ikke å toppe den runden igjen i neste runde. Enten holder jeg meg på samme nivå, eller så faller det litt. Runden etter det igjen (3. runde) så kan alt skje. Men kommer jeg til det stadiet, har jeg ofte bestemt meg enda mer mentalt, så da topper jeg begge de rundene jeg allerede har vært gjennom.

Uansett, første runden ble superbra, neste runde ble ikke like bra. Det var finalerunden. Jeg følte i all fall at finalerunden falt litt. Trenerne syntes at den var ca på nivå med første runde. Men det var greit, det var første gang. Jeg var veldig tilfreds med den første runden, så dansemessig burde jeg i prinsippet være fornøyd med finalen siden de visstnok var like. Men kun kun teoretisk, og kun med meninger utenifra, fordi samme hvordan det så ut så er det alltid kjipt når du selv føler at du kunne gjort det litt bedre.

Denne konkurransen var det mine jazz og show koreografier som jeg danset for aller siste gang. Det er alltid trist å gi slipp . Ny begravelse. Neida, men jo, trist. Og selv følte at det var noe av det beste jeg har gjort noensinne med disse koreografiene.

Det var innmari gøy å få det til på denne måten her for aller siste gang. Man ønsker jo helst å gi slipp på noe når en føler at det er på topp. Heller det enn omvendt.

Men selv om det var trist så var det litt godt også. Disse to koreografiene er noen av de tyngste(fysisk) jeg har hatt gjennom tidene. Spesielt jazzen. Det er ikke to koreografier som jeg savner, men som det var trist å gi slipp på, fordi lærings- og utviklingskurven har vært så høy. Jeg har lært mer på disse to dansene enn noen annen koreografi tidligere. Det var så deilig å vite at jeg slapp å trene på disse videre, og at jeg slapp å gjøre dem på konkurranse. Samtidig var det trist å legge dem fra seg, fordi de betyr en del for meg når det gjelder erfaringer og personlig utvikling.

Så var det disco da. Jeg kjente at kroppen var i slaget den dagen. Humøret var også på topp. Deilig. Og atter en gang er jeg aller sist på startlista, noe som betyr at dersom jeg kommer til finalen da er jeg sistemann ut på gulvet. ”Ulempe” i den forstand at da får man ikke hentet seg inn ordentlig igjen til den aller siste fellesrunden, men dette fryktet jeg ikke. Ikke nå lenger. Anna står ikke først på lista, og da klager ikke Anna. Nå er kondisen på plass igjen, så det er bare å legge frykten til side. Fokusere på den fordelen at ved å være sistemann, så er du det siste dommerne ser av solo, og du får mest pause før soloen også av alle finalistene. Fordelen varer jo da helt frem til du er ferdig med soloen, og du må forberede deg mentalt på å dø i siste minutt, siden det er så å si rett på.

Så jeg kjørte bare på. Følte at det gikk bra. Men alle vet jo om det høye nivået. Du jobber i grunn hardest for å komme inn i finalen føler jeg, og etter det så føler jeg at det nesten er dumt å sette seg forventninger fordi nivået er så høyt at det alltid kan gå alle veier. Jeg var i grunn veldig fornøyd med bare å klare å komme inn i finalen, men da premieutdelingen nærmet seg begynte jeg å kjenne sommerfuglene i magen – det er bare å innrømme. Selv om jeg kunne ha blitt ropt opp først. Alle plassene blir ropt opp fra sjette plass (som det var her) først og så oppover. Jeg reiste meg for hver plass – klar til å gå og ta imot premien. Først sa de at det er delt 6. Plass, men det ble delt til Sofie og Tuva. Så atter en gang holdte jeg på å løpe da Hannah Lovise ble ropt opp. Våre navn lyder så likt gjennom mikrofonen at jeg blir alltid forvirret av det. Men neida. denne gangen var det henne og ikke meg som ble ropt opp på 5. plass. Så gikk 4. plassen til Pernille og da var jeg i hvert fall klar. Mei neida, tredje gikk til Julie og da var det bare meg og Øyvind som sto igjen. Andre plassen gikk til selveste Øyvind Gulli. Skjønner dere det?? Det gjorde i hvert fall ikke jeg der og da.

Det måtte fordøyes, men jeg innvilget meg en kort liten stund til å NYTE det først. Dette hadde jeg jobbet hardt for, veldig hardt for. Ikke plasseringen, men å endelig være tilbake i toppform. Trenerne sa at det var vel fortjent, og det sa jeg til meg selv også. Jeg var genuint glad, og stolt over meg selv.

Resultater – solo:

• Moderne: 1. plass
• Jazz: 1. plass
• Show: 1. plass
• Disco: 1. plass

PS! Mandagen etter konkurransen gikk jeg inn for å se på marks, og da måtte jeg bare sette meg tilbake i stolen: Jeg vant moderne-grenen med 5 av 7 mulige enere, jazzen med 6, showet med hele 7, og discoen med 4 enere og 3 toere. Det er ikke til å tro. Rett og slett.

Men: Følelsen av å ha den stoltheten overgår alle enerne til sammen.

Nå gleder jeg meg til å reise til Slovenia i pinsen. Det gjør jeg virkelig.

Det å gå på gulvet med å vite at det sannsynlig vis er den siste gangen man danser denne dansen, er vemodig. På denne konkurransen skulle jeg ta farvel med ”Goodbye my friend”. Altså, modernen min. Høres ut som at man planlegger begravelse og alt sammen, men man får en slags nærhet til dansene sine når det er de du jobber med dag inn og dag ut hele året.

Jeg hadde lyst til å prøve ut en vri på kostymet. Den aller siste gangen. Ikke fordi jeg var misfornøyd med det jeg hadde, tvert imot, men rett og slett for å se og erfare hvordan det vil fungere å gjengi denne koreografien i noe annet. Det ble en catsuit. Det er alltid litt ”farlig” å danse med en body/balletdrakt som jeg hadde før, selv om jeg tipper at 80% av alle kostymer har det. Rett og slett fordi dersom du ikke har håndballklister eller noe annet til å feste skjæringen ved beina med, så vil du nok ende opp med en advarsel fordi den glir opp. Selv med mye håndballklister så har jeg fått advarsler. Derfor ville jeg ha en catsuit, fordi den har bukse. Stoffet kjolen på det opprinnelige kostymet er også av ekte samisk bunadsull, noe som gjorde kjolen stiv og VARM. Jeg ønsket å prøve med noe enklere på kroppen, så jeg spurte mamma om hun kunne ”slenge sammen” en catsuit for anledningen, og det gjorde hun.
Jeg merket at jeg følte meg friere i den, og tilbakemeldingen fra mine trenere var at kostymebyttet ikke påvirket helhetsuttrykket, noe som var veldig bra. Så jeg tar med denne erfaringen videre.

På selve konkurransen følte jeg at jeg hadde to gode runder med ”Goodbye my friend”. Kanskje de beste noensinne. Jeg ser i hvert fall ikke hva jeg kunne ha gjort annerledes. Det er jo alltids noe man kan forbedre, men noen ganger må man klappe seg på skulderen også. Jeg følte at jeg fant den riktige balansen i uttrykket uten å overdrive og uten å holde tilbake. Jeg husker godt at jeg var spent på om jeg kom til å greie å toppe godfølelsen jeg fikk på konkurransen før, DC2, og det greide jeg. Jeg var fornøyd. Veldig fornøyd! Følte at dette ble en verdig avslutning på et prosjekt som var både utfordrende og utviklende. Takk svenske Jon Henrik for vakker musikk, takk Iza for vakker koreografi og takk Jeanette og Viktoria for nyttig og fantastisk ”pirk”.
”Goodbye my friend” – ha det bra, min gode venn. 😉

Når det gjaldt både jazz og show så følte jeg ikke at jeg greide å fullføre og gi det kunne 100%. Det var en frustrerende følelse, fordi jeg gav det jeg greide men så var det akkurat som om noe holdt igjen det siste lille ekstra. Samme følelse hadde jeg som når du for eksempel prøver å bevege deg stort og fritt, men du har på deg en altfor trang trøye. Samme hvor mye energi du bruker så blir ikke trøya større. Du føler deg litt halv kvelt, selv om du puster helt fint.

Det med trøya var kun en metafor for å illustrere. Når jeg danset på gulvet virket det som at noen holdt en hånd på bakhodet mitt. Det var en rar følelse som ikke slapp. Det kan ha vært nerver eller at jeg rett og slett var stiv i nakkemuskulaturen. Men jeg følte det ikke slik under modernen, samtidig som jeg har blitt ganske flink til å kontrollere nervene mine. Sosialt sett så har jeg veldig mye som skjer rundt meg. Veldig mye positivt, men også veldig mye som dessverre er negativt ladet. Når jeg tenker tilbake og minner meg selv om hva som skjedde i denne tiden så er jeg helt sikker på at det var ytre påvirkninger som satte den hånden i bakhodet mitt. Jeg skulle ønske at jeg greide å riste den hånden av. Det fikk jeg til i moderne, men ikke alt er det lett å takle.

Siste på programmet var disco, slik det pleier å være. Første runde gikk strålende. Jeg følte jeg var i slaget. Så skjer det noe i andre runde som var semifinalen. Lufta gikk liksom ut. Dette ble en ganske elendig runde og jeg var dermed forberedt på å danse B-finalen. Men denne gangen må jeg ha hatt marginene på min side for underlig nok, da lista kom så sto navnet mitt der blant A-finalistene. Trenerne sier at alle rundene er like viktige, så jeg må ha overlevd på første runden.

Gjett om jeg ble glad!

I finalen skrudde jeg på alt. Jeg følte at jeg måtte gjøre meg verdig for den finaleplassen jeg hadde fått. Nå var jeg sistemann ut på gulvet i solo delen også. Jeg er alltid på en av endene av lista, men var hverfall ikke først. Først er det jo felles runde, så solo, og deretter felles igjen. D.v.s. at de som danser solo enten først eller sist får to runder på rad. Klart at vi får et par sekunder mellom til å drikke litt vann og slikt, men det er ikke til å sammenlikne med dersom du er i midten og har skikkelig pustepause mellom alle runder.

Jeg tenkte at hvis jeg gir alt i solo, kommer jeg til å dø i fellesrunden som da er rett etter. Men da får jeg ”dø” da, tenkte jeg. Og det gikk bra etterpå også, jeg lever fortsatt i dag. Men nivået er sinnsykt høyt, og man vet jo aldri hvordan dommerne tenker og hva er det de foretrekker. Pernille vant og jeg ble nr. 2. Dette var over all forventning, og jeg var kun en vandrende glad unge etter det.

DC3 var for øvrig den første konkurransen på over 6 måneder hvor jeg følte å ha en kropp som fungerer slik jeg er vant til. Selv om alle grenene ikke gikk så optimalt som det jeg skule ønsket, så sto det hvert fall ikke på sykdom. Nå gjelder det bare å få med hodet også.

Det er deilig å endelig være tilbake. I hvert fall fra halsen og nedover.

Resultater – solo:

• Moderne: 3. plass
• Jazz: 3. plass
• Show: 4. Plass
• Disco: 2. plass

jacksonstr.com cheap levitra Det jeg husker best fra denne konkurransen er temperatur. Det var så innmari kaldt i hallen. På og av med klær. Istappen Anna møter skøytebanen i Kjennhallen. Neida, det var ikke så ille. Ofte når vi er ute og reiser vet vi aldri hva vi møter på, så med gode erfaringer løste det seg fint. Jeg danset min moderne runde. Konkurransene begynner alltid med moderne-grenen. I den innledende runden, som var semifinale, kjente jeg at NÅ greide jeg det. Jeg følte det i all fall selv. Det vil si at jeg greide å formidle akkurat slik jeg ønsket å formidle, og følte at jeg danset bra også. Det var gøy å danse og jeg koste meg! I finalerunden følte jeg at jeg danset like godt fra publikum sitt ståsted, men jeg hadde ikke den samme gode følelsen inneifra som runden før.

Jazzen og showet følte jeg var det beste jeg noensinne har levert.

Og det gikk atter en gang overraskende bra i disco. Forrige gang trodde jeg at det kun var flaks at det ble så bra. Men etter denne omgangen fikk jeg opp en god del selvtillit igjen.

Når hele konkurransen var over var det to av utenlandske dommere som sto der og pratet. Vi var på vei ut. Vi fikk øyekontakt med dem, sa høflig ha det bra før de stoppet meg.

Den ene kommenterte jazzen og sa at jeg blåste ham av banen med det. Den andre var veldig fan av showet mitt. Det var veldig, veldig gøy å høre, og  veldig oppbyggende!

Resultater – solo:

• Moderne: 3. plass
• Jazz: 2. plass
• Show: 1. plass
• Disco: 3. plass