Dette var mitt første år som senior, og jeg var like spent som den gang jeg ble første års junior. Spent, men ikke redd. For selv om jeg avrundet min juniortilværelse som rankingvinner i alle de 5 grener jeg konkurrerte i, så følte jeg at jeg hadde ingenting å forsvare. Jeg følte en enorm respekt over mine nye konkurrenter, de eldre seniorene, samtidig som jeg visste at mine jevnaldrene også vil jobbe like hardt som de pleier. Så det var bare å brette opp ermene og fortsette å jobbe.
Men jeg hadde en plan. Jeg hadde to mål for året, det skulle jeg gjennomføre.
MÅL 1 gjaldt skolen: Dette var mitt siste halvår på ungdomsskolen. Jeg skulle avrunde det med et karaktergjennomsnitt som kunne gi meg garantert inngang til hvilken som helst videregående skole.
Det ble 5,2.
MÅL 2 gjaldt dansingen: Det var å utfordre meg selv, gå ut av min egen komfortsone. Man ser etter hvert et “mønster” av hva det er som fungerer både av dansestil og hva det er dommerne liker. Vi har snakket mye om at dersom man hele tiden gjør kun det man opplever fungerer både for en selv og for dommerne, da stopper utviklingen. I hvert fall bremses den.
Jeg var klar over at dersom jeg velger å gjøre noe nytt, så kan det slå ut begge veier i den forstand at dommerne enten vil like det eller ikke. Men selv om de ikke skulle like det, så blir jeg ikke en dårligere danser av det, tenkte jeg.
Så jeg bestemte meg for å gjøre noe nytt, noe jeg aldri før har gjort. Jeg skulle gå ut av min egen komfortsone i alle de tre PA-grener; både i jazz, show og moderne.
Slik ble det at jeg valgte “Finding the magic in life” i show (som jeg i starten kalte for “In search of time”), jeg valgte å danse til en joik i moderne, og til Michael Jackson sin “They don´t care about us” i jazz.
Finding the magic krever en dansestil som var meget fremmed for meg.
Joiken krever en dybde og en balansegang i formidlingen som var mye vanskeligere enn Schindlers.
Og They don´t care about us krever et utrykk som er lysår unna min egen personlighet.
Før DC 5 (Dance Challenge – nasjonal rankingkonkurranse nr. 5), 12.-13. september 2015:
Det første halve året jobbet vi med å lage konseptene og de forskjellige koreografiene. Men på rankingkonkurransene (det var 4 stk. av det før sommerferien) stilte jeg fortsatt med mine gamle koreografier. Og det gikk over alle forventninger:
Ved uttakene til alle internasjonale konkurranser som skjedde på basis av disse konkurransene lå jeg ikke bare foran alle mine jevnaldrende konkurrenter, men jeg var topp tre i alt: Nr. 1 i show, nr. 2 i jazz og moderne (med kun Viktoria foran) og nr 3. i disco. Vel, det siste ville aldri kunnet skje uten de siste 13-poengene fra junior, det vet jeg, men likevel…
En annen sak ved dette var at med disse rankingsresultatene ble alle mine reiser dekket av Danseforbundet. Det hjelper… 🙂
Det litt morsomme var at med 13 poengs “arv” fra juniortiden ble jeg tatt ut også i disco freestyle, selv om jeg la opp å konkurrere i den grenen etter junior. Men den plassen takket jeg en høflig “nei” til.
Den første internasjonale konkurransen i 2015 var EM i disco i Ørebro.
Jeg var klar. Dagen før avreise fikk jeg vite at jeg kom inn på Edvard Munch vgs, den nasjonale linjen for dans, og skolen som var mitt første valg. Selv om jeg visste at jeg hadde karakterene så var det greit å få dette bekreftet. Så hodet var på plass på den måten også. Mamma hadde sydd ny drakt. Jeg utfordret meg selv da også med at jeg gikk vekk fra min egen stil og tok på meg store, feminine volanger. Selv om det ikke var min stil, så følte jeg meg fin i det. Ja, jeg gjorde faktisk det 🙂
Jeg stilte i konkurransen med ambisjon om å danse alle de 6 rundene som var den dagen = jeg siktet på en finaleplassering.
Men så skjedde det noe. Det var 8-dels finale, vi var fortsatt ca 48 i konkurransen som skulle skrelles ned til 24. Jeg selv følte at runden gikk ganske bra. Litt rusk, ja, men tenkte ikke tanken at det ikke skulle holde hakket videre. Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra mine trenere og gode råd til neste runde. Det var omtrent det samme som jeg selv har sagt til meg selv at jeg må fokusere på i neste runde.
Men det ble ikke noe neste runde. Jeg kom ikke inn i kvartfinalen. Jeg endte på en 25. plass.
Det var første gang i hele min dansekarriere at jeg ikke greide å komme inn i en kvartfinale generelt, ikke bare i disco. At det ble et lite sjokk vil jeg ikke legge skjul på. Men det verste var å ikke ha forklaringen på det. Dommerne MÅ ha sett noe vi ikke så og jeg ikke følte. Men HVA ER DET??? Forsvant jeg i mengden? Var jeg ikke tilstrekkelig på?? Jeg skjønte at nå hadde jeg en “jobb” å gjøre.
Men det aller, aller verste var at det var første gang vi hadde mulighet til å ha med mormor på en internasjonal konkurranse. Med det faktum at hun bor så langt unna, og at jeg ser henne så ekstremt lite i løpet av året, så var det stort for meg å kunne ha henne med. Og hun ble så lei seg, så innmari lei seg på vegne av meg at jeg fikk dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi hun hadde gledet seg til å se meg danse, men jeg fikk danset så lite for henne.
Nå skulle vi reise hjem, ta sommerferie, finne ut av det og komme tilbake med “muskler”. Det var bare en hake ved det hele: Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ikke skulle stille i VM, selv om jeg hadde “gratis billett”. Det var altfor mye, altfor tett denne høsten. Og jeg ville ikke være borte såpass mye fra skolen. Så jeg måtte tenke litt mer langsiktig når det gjaldt disco.
Med mormor noen få minutter etter at jeg fikk vite at jeg røk ut. Jeg er så uendelig glad i deg mormor <3
DC 5 (Dance Challenge – nasjonal rankingkonkurranse nr. 5), 12.-13. september 2015:
Den viktigste DC konkurransen i 2015, ble for meg DC5. Det var da jeg skulle gå på gulvet med nye koreografier i alle mine 3 soloer; både i show, i jazz og i moderne.
Det var syretesten 🙂
Jeg var nervøs, men jeg var klar.
Først var det moderne. Jeg følte at jeg greide å gå inn i materien og formidle det slik jeg ønsket å gjøre det. Og resultatet uteble ikke: Jeg kom på en 2. plass. Følelsen var strålende.
Så kom jazzen. Denne jazzen er veldig krevende både fysisk, teknisk og når det gjelder å formidle. Jeg kjente at jeg var utenfor kroppen min i det jeg gikk ut på gulvet. Så hørte jeg trampeklapp omtrent midtveis fra publikum. Det har jeg aldri opplevd før. Og jubelen som kom i etterkant – den kommer jeg aldri, aldri til å glemme. (I mine mørke øyeblikk utover høsten, som jeg hadde en del av 🙁 var det dette jeg tenkte på.)
Jeg vant konkurransen med 5 enere og 2 toere. Det var ikke til å tro.
Og strømmen av superlativer som “haglet” til meg i etterkant… Tusen takk til alle dere som gjorde det. Dere aner ikke hvor mye den har betydd for meg. Tanken på det hjalp meg mye utover høsten.
Denne konkurransen, de to rundene i jazz, ble faktisk til en målestokk for meg. Jeg har nesten aldri før opplevd denne graden av mestringsfølelse.
Så var det showet. Et konsept som krevde et helt annerledes bevegelsesmønster enn det jeg var vant til. Et helt annet utrykk som jeg jobbet mye med å få til. Så kom resultatet: Dommerne var ganske så enige, jeg vant showet også med 5 enere.
Jeg følte meg klar til høstens internasjonale konkurranser. Det gjensto en del finpuss, sånn er det alltid, men det skulle jeg ha god kontroll på.
Jeg gledet meg!
Pandoras eske
To uker etter DC5 reiste vi til Gibraltar til EM i Showdance. Jeg var klar i hodet, men kjente at kroppen var ikke helt slik den skal være. Det gjorde meg anspent og rotet det til i hodet også. Lite visste jeg at en kraftig infeksjon lå latent i kroppen og gjorde seg klar til å bryte ut og plage meg de neste tre månedene. Den brøt ikke ut før kvelden vi reiste hjem. På vei hjem hadde jeg nokså høy feber, og dagene etter hjemkomsten måtte jeg holde meg hjemme fra skolen.
De andre reiste da til VM i disco. Jeg droppet VM i disco for å ikke miste skolegang, og der lå jeg, nødt til å droppe skolen pga. feber og så kraftig hoste at jeg slet med å puste.
Vi tok det lettvint; tenkte at det var bare en kraftig forkjølelse så det er bare å holde senga og la kroppen hvile så går det over kjapt.
Den uken ble det ikke noe trening på meg, heller ikke uken etter, fordi da dro vi til EM i jazz og moderne i St. Petersburg.
Så dro vi til Russland.
Opplevelsen i St. Petersburg ble på en måte et deja-vu med Ørebro.
Jeg sier “på en måte” fordi først skjedde det uforklarlige og deretter gav jeg på en måte opp. En kropp som fortsatt ikke fungerte, kvaliteten i arrangementet, hotellbrann, osv. Jeg skriver mer om det i posten “EM i jazz og Moderne-2015“.
Jeg gledet meg som en unge til å komme hjem fra St. Petersburg. Men etter hjemkomst tok feberen seg opp igjen. Så ble det hvile den uken igjen. Neste helg var det NM: Jeg mobiliserte alt jeg kunne og tatt i betraktning omstendighetene, så gikk NM over all forventning.
Jeg vant showet, fikk sølv i moderne, og bronse i jazz. Og utrolig nok, greide jeg, som eneste ferske senior, å komme inn i finalen i disco.
Men med det ble kroppen min nedkjørt igjen.
Det var 4. uke på rad at jeg hadde kontinuerlig hoste og hvor feberen kom og gikk alt ettersom. Og vi dro fortsatt ikke til lege. Så dum kan man være. Kroppen er mest utsatt for å bli dårlig på nytt, når den heler seg fra tidligere sykdom. Hver gang jeg var i ferd med å bli bra igjen, var det ny konkurranse som gjorde meg utmattet, og vi trodde at det var dette som gav meg tilbakeslag.
Og sånn holdt jeg på ut hele sesongen, gjennom VM i show og VM i jazz og moderne også.
Og frustrert var jeg for jeg følte at jeg gav alt, hele veien. Helt frem til mamma prøvde å forklare at:
“du kan gi meg hele lommeboken din, men hvor mye penger jeg får er avhengig av hvor mye du har i den“.
Jeg skjønte rett og slett ikke hvor nedkjørt kroppen min var.
I romjula dro vi til slutt til legen. Da fikk vi svaret. En mycoplasma infeksjon kombinert med det man kaller for “100-dagers hoste”, og ektrem D-vitamin mangel.
Men det var mye mer i Pandoras eske i det året, ikke bare sykdom (eller ekstremt talentløs tilnærming til sykdom).
Der lå det en del mer av det vonde som jeg beskriver i posten min om VM i disco 2014 i Torino. En ny rykteflom med usanne påstander ble vi konfrontert med i løpet av sommeren 2015. Det var vondt, og det tok mye oppmerksomhet og fokus i løpet av høsten. Jeg har fortalt det til meg selv helt sikkert 1000 ganger om at jeg ikke må la det gå inn på meg, at sannheten seirer som regel, men det er ikke så lett.
Men heldigvis, det lå noe annet også i Pandoras eske, ikke bare dritt og møkk:
Der lå alle de gode opplevelsene med både duo, gruppa og formasjon. Det å få lov til å danse sammen og vinne sammen med noen av mine store helter som har valgt å slutte nå (Viktoria, Vibeke og Karoline), har skapt minner for livet.
Der lå det vennskap, ekte vennskap som ikke måles gjennom antall likes eller Facebookerklæringer.
Der lå det mange nye bekjentskap og vennskap med fantastiske mennesker, som jeg gleder meg til å møte hver dag på skolen.
Der lå det masse støtte fra mange skjønne mennesker. Plutselig skjønte vi at vi ikke var alene. At folk skjønner at ikke alltid ting er slik som ryktene tilsier. Det gav oss motivasjon til å fortsette, og håp om at dansegleden og treningsgleden kan komme tilbake. At det kommer en dag hvor alt vil føles slik som det var i gamle dager.
Og selvsagt, en 4. plass fra VM i show solo, samt EM gull og VM bronse i duo med Sofie er heller ikke å kimse av 😉
2016 går jeg imøte med helt andre tanker. Jeg føler meg ikke lenger fanget i en hengemyr. Jeg sier ikke at jeg ikke kan havne der igjen, men skulle det skje på nytt, da vet jeg hvordan jeg skal komme meg ut derfra.
