cheap cialis Overraskelsesserie- frem og tilbake serie:
Hjul, splitt-flikk-flakk, splitt-flikk-flakk, flikk-flakk, flikk-flakk med halvvendig ned på gulv, direkte inn i bakoverrulle til håndstående og inn i splitt-flikk-flakk, splitt-flikk-flakk.
Planen til VM i Torino var klar før jeg landet på vei hjem fra EM før sommeren. Jeg hadde 3 måneder på meg.
Før ble startlistene ofte satt opp etter alfabetisk rekkefølge av etternavn. Med etternavnet mitt var jeg alltid først, siden jeg heter Amundsen. Så derfor valgte jeg å til slutt gi etter for å ta opp mammas etternavn. Jeg måtte gi etter, fordi jeg ikke er stor tilhenger av folk som velger snarveier som skal gjøre det lettere for dem. Man skal jobbe hardt for resultatene sine, samme hvilket etternavn man har. Jeg byttet navn, men etter det har de begynt å kjøre loddtrekning for å få det tilfeldig, og av en eller annen grunn havner jeg alltid enten forrest eller bakerst på startlistene igjen. Jeg var og er lei av det, fordi det er veldig ugunstig. Men etter Tsjekkia har jeg sagt til meg selv at nå skal jeg sørge for at jeg har så bra kondisjon at det ikke skal spille noen rolle.
Jeg startet forberedelsene dagen etter at vi kom hjem fra Tsjekkia, EM. I disco solo skulle jeg ha nok kondis, og i acro hadde jeg lyst til å legge inn noe ingen andre har gjort før, en overraskelsesserie.
Skru kunne jeg, jeg gjorde salto med hel skru på gulv. Det var ingen som gjorde helskru, men noen hadde halvskru, så derfor la jeg det fra meg.
Jeg endte opp med å starte med stille salto, som fra tidligere var mitt “signaturtrinn”, droppe salto-salto, men å legge inn en frem og tilbake serie. Det var fysisk veldig krevende, men jeg skulle ha styrke og kondis til det.
Det ble en spesiell dag med acro, i den forstand at langt borte fra hjemlandet endte vi opp nesten med et klubbmesterskap i finalen. Av 25 deltakere var det 6 som kom inn i finalen. Alle var norske: 5 stk fra 2Dance og Andrea Løvlien Solbjør fra Victory dance.
Jeg følte at det gikk bra. Og med de tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant må jeg ærlig innrømme at jeg håpet på kunne stå på toppen av pallen. Det spesielle denne gangen var at en av dommerne kom til meg etter premieutdelingen og sa: “I putted you on the 1. place because you were best”. Jeg husker det veldig godt. Men de andre dommere ville ha det anderledes og når jeg nå ser videoen og sammenligner den med videoen fra dagen etter (da jeg vant), da skjønner jeg hvorfor. Jeg fikk sølv, og tenkte hallå, dette er tross alt et VM.
Helgen etter vi kom hjem, var det NM. Da vant jeg i acro og med det ble jeg ubeseiret i det året i disco freestyle på hjemmebane.
Dagen etter var det disco solo. Det var litt andre dimensjoner over det i forhold til acro, med hele 125 deltakere. Jeg syntes at det var litt overveldende, og det satte meg litt ut. Men jeg var klar. Første runden gikk tidlig på formiddagen. Og deretter runde etter runde, til sammen fem runder om man kom til finalen. Jeg kjente at det stemte i kroppen og kunne nyte dansen. Til slutt sto vi der 6 igjen i finalen. Jeg var nr. 2 ut på gulvet og gav det jeg kunne gi. Men nivået var høyt. Så kom premieutdelingen. Alle var nervøse. Plassene ble ropt opp en etter en. Til til slutt var det bare Vanda fra Slovakia og meg igjen.
Det var Predrag fra Serbia som var konferansier, og han pleier som regel å trekke det ut for å skape spenning. Denne gangen ble stunden helt uendelig lang. Til slutt sa han bare “Vanda”, noe som betydde at endelig fikk jeg oppleve min store drøm: Å få lov til å stå på toppen av en pall i en soloøvelse og å høre den norske nasjonalsangen bli spilt for meg.
Det var magisk. Jeg husker at jeg hadde ikke ord nok til å gi uttrykk for min takknemlighet overfor Mona og Jeanette. Jeg håper dere følte det allikevel 🙂 Hvis ikke, så vil jeg i så fall understreke det på nytt igjen 🙂
Så kom vi hjem. Jeg vant disco i soloøvelsen også, og med det hadde jeg avrundet et fantastisk discoår! I disco solo ble jeg også ubeseiret hele året på hjemmebane, i tillegg til at jeg vant et VM-gull og et EM-sølv. Dette hadde jeg ikke våget å drømme om en gang bare for noen få år siden..
Selv om jeg var veldig fornøyd med NM’et mitt på alle måter, er det ikke et NM jeg kommer til å huske på grunn resultatene eller med noen positive minner. Jeg kommer til å huske det for noe annet som skjedde der: Jeg danset og merket at det var kun få som heiet på meg. Man får heie på de man ønsker, jeg klandrer ingen der, men jeg merket at de som pleier å komme med hyggelige tilbakemeldinger, eller de jeg snakker med, hadde en annen adferd ovenfor meg. Det var bare masse blikk og masse hvisking bak ryggen vår. Hva skjer?? Vi skjønte ingenting.
Det viste seg at det ble lansert en rekke falske påstander om oss på bakgrunn av mine resultater hele det året. En vond tid fulgte etter som tok vekk ekstremt mye motivasjon og treningslyst. Det tok nesten knekken på både på meg og mamma på alle måter. Jeg elsker å danse, men om det var dette som fulgte med for min del, så var det en sak jeg måtte revurdere. Det tok lang tid før vi greide å finne ut av hvorfor andre endet seg overfor oss, og dermed også en stund til vi måtte begynne å fortelle folk sannheten.
Slikt er trist for det påvirker ikke bare enkeltmennesker, det påvirker hele miljøet.
Her er videoen fra disco solo i VM, finale dansen:
