Riesa = jordbær på pinne, både i ordets rette forstand og i overført betydning. Arrangementet i Riesa er alltid godt organisert, så er det mye vakker dans og som regel tid til overs til å kunne spise jordbær på pinne dyppet i sjokolade – namm.
Dette var mitt tredje år på rad med tur til Riesa, og jeg hadde planen min klar:
Jeg skulle kjøpe hundeleker til hunden vår Kira i år også fra butikken hvor alt koster kun 1 Euro. Masse hundeleker. Fordi Kira likte så godt dem vi kjøpte til henne i fjor.
Så skulle jeg spise sjokojordbær på pinne.
Alt dette i tillegg til å prøve å gjøre sitt beste i konkurransen – såklart 🙂 Jeg var klar til solo og vi var klare til duo. Og jeg vil ikke legge skjul på at etter VM i Praha, hadde jeg/vi mine/våre forhåpninger i forhold til både solo og duo. Men i tillegg, denne gangen skulle vi inn i finalen med gruppa – i hvert fall inn i finalen….
Og alt gikk som “planlagt”: Det ble mange hundeleker og mange jordbær ble fortært. Mer om gruppa kan du lese HER, om duoen HER og om soloen HER.
Men hvis du vil vite hva som var det viktigste som skjedde der, da leser du videre her:
Dette ble Viktoria sitt mesterskap. Mange års utholdenhet og innbitt arbeid fikk henne til å kunne stå tre ganger på toppen av pallen. Vi hadde allerede reist da det ble seniorenes tur, men vi fulgte det hele hjemmefra. Vi visste at hun og Kirsten Marie kommer til å gjøre det bra i duo siden de allerede ble årets verdensmestere i Praha. Men jeg tror ikke noen var forberedt på en slik utklassing av konkurrenter som Viktoria gjorde: Hun vant solo, vant med duo og vant med gruppa også for å toppe det hele. Vi var i et selskap hos en vennefamilie da finalene gikk. Mamma og jeg klarte det ikke: Vi måtte bare be om unnskyldning og skrudde på live-stream. Det endte med at Mac´n ble plassert på enden av bordet og hele selskapet så på Viktoria vinne finalen. Så reiste vi oss alle da de spilte nasjonalsangen for henne.
Jeg tillater meg å legge ut videoen her Viktoria. Håper det er OK 🙂
Det er tre ting jeg husker veldig godt fra dette mesterskapet:
at det italienske laget reiste seg etter min første runde og ropte “bravo”
at Viktoria og Kirsten Marie tok Norges første VM-gull i show, og
mammas prolaps som sprakk fordi hun måtte bære mine kulisser til T-banestasjonen.
Så husker jeg veldig godt den augustmåneden: Alt skjedde samtidig. Forberedelser til min konfirmasjon, sommerleir, oppkjøring til VM, mamma sitt stress med borddekorasjon, meny, kulisser, kostymer, osv. osv., og opp i alt insisterte hun å håndbrodere kostymet mitt til Frozen…
Det var litt spesielt det året; VM var tidlig i september, mens EM i slutten av november. Dagen etter konfirmasjonen min satte vi oss på flyet av gårde til Praha. Jeg var klar. Jeg følte at jeg var så godt forberedt som jeg kunne. Det var første gang at jeg hadde 100% fokus på formidling. I solo hadde jeg “The last name on Schindlers list“. Historien bak det kan du lese i DENNE posten HER🙂
I duo danset jeg med Selina og vi hadde “Frozen“. Om det kan du lese i DENNE posten HER 🙂
Mens i gruppe hadde vi “Masquerade“.
Jeg var strålende fornøyd både med solo og duo, men må ærlig innrømme at jeg håpet på en finaleplass for gruppa. Å ende rett utenfor ble kjipt. Etter andreplassen fra året før jobbet vi for å klare en finaleplass. Det var en storslagen koreografi til storslagen musikk og flotte kulisser snekret av vår kjære Jarl Andre (pappaen til Camilla) og malt av Elin (mammaen til Marielle). Kostymene var brudekjoler som vi hadde bestilt fra nettet, og vi så ut som 6 vakre (ja, vakre…) bruder da vi tok dem på oss første gang og før vi måtte klippe av halvparten. Men det var ikke bare “pynten” som var på plass. Vi følte selv at vi var klare. Så dette ble en litt kjip opplevelse, ja.
Dette ble det andre året hvor jeg kom inn i alle internasjonale finaler i alle de 5 soloøvelsene jeg stilte i. Ingen andre norske greid dette ved å stille i 5 forskjellige øvelser. OG: Dette ble sølvmedaljenes år – ett år med til sammen 6 individuelle sølv (+ et individuelt gull og en sterk 4. Plass + VM gull i duo med Sofie 🙂 +++ = 11 internasjonale medaljer totalt)
EM i disco – Tjekkia 2014
Disco solo – 2. Plass
Disco Freestyle – 2. Plass
VM i Showdance – Praha 2014
Show solo – 4. Plass
Show duo – 3. Plass
Show gruppe – 6. Plass (rett utenfor en 5-er finale L – ergerlig…)
VM i disco – Italia 2014
Disco solo – 1. Plass – UVIRKELIG OG STOLT Disco Freestyle – 2. Plass
EM i Showdance – Riesa 2014
Show solo – 2. Plass Show duo – 3. Plass
Show gruppe – 5. Plass
VM i jazz og moderne – Mikolajki 2013
Jazz solo – 2. Plass Jazz duo – 1. Plass med Sofie (Yeaah!!)
Jazz gruppe – 2. Plass
Moderne solo – 2. Plass Moderne duo – 10. Plass
Moderne gruppe – 8. Plass
cheap cialisOverraskelsesserie- frem og tilbake serie:
Hjul, splitt-flikk-flakk, splitt-flikk-flakk, flikk-flakk, flikk-flakk med halvvendig ned på gulv, direkte inn i bakoverrulle til håndstående og inn i splitt-flikk-flakk, splitt-flikk-flakk.
Planen til VM i Torino var klar før jeg landet på vei hjem fra EM før sommeren. Jeg hadde 3 måneder på meg.
Før ble startlistene ofte satt opp etter alfabetisk rekkefølge av etternavn. Med etternavnet mitt var jeg alltid først, siden jeg heter Amundsen. Så derfor valgte jeg å til slutt gi etter for å ta opp mammas etternavn. Jeg måtte gi etter, fordi jeg ikke er stor tilhenger av folk som velger snarveier som skal gjøre det lettere for dem. Man skal jobbe hardt for resultatene sine, samme hvilket etternavn man har. Jeg byttet navn, men etter det har de begynt å kjøre loddtrekning for å få det tilfeldig, og av en eller annen grunn havner jeg alltid enten forrest eller bakerst på startlistene igjen. Jeg var og er lei av det, fordi det er veldig ugunstig. Men etter Tsjekkia har jeg sagt til meg selv at nå skal jeg sørge for at jeg har så bra kondisjon at det ikke skal spille noen rolle.
Jeg startet forberedelsene dagen etter at vi kom hjem fra Tsjekkia, EM. I disco solo skulle jeg ha nok kondis, og i acro hadde jeg lyst til å legge inn noe ingen andre har gjort før, en overraskelsesserie.
Skru kunne jeg, jeg gjorde salto med hel skru på gulv. Det var ingen som gjorde helskru, men noen hadde halvskru, så derfor la jeg det fra meg.
Jeg endte opp med å starte med stille salto, som fra tidligere var mitt “signaturtrinn”, droppe salto-salto, men å legge inn en frem og tilbake serie. Det var fysisk veldig krevende, men jeg skulle ha styrke og kondis til det.
Det ble en spesiell dag med acro, i den forstand at langt borte fra hjemlandet endte vi opp nesten med et klubbmesterskap i finalen. Av 25 deltakere var det 6 som kom inn i finalen. Alle var norske: 5 stk fra 2Dance og Andrea Løvlien Solbjør fra Victory dance.
Jeg følte at det gikk bra. Og med de tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant må jeg ærlig innrømme at jeg håpet på kunne stå på toppen av pallen. Det spesielle denne gangen var at en av dommerne kom til meg etter premieutdelingen og sa: “I putted you on the 1. place because you were best”. Jeg husker det veldig godt. Men de andre dommere ville ha det anderledes og når jeg nå ser videoen og sammenligner den med videoen fra dagen etter (da jeg vant), da skjønner jeg hvorfor. Jeg fikk sølv, og tenkte hallå, dette er tross alt et VM.
Helgen etter vi kom hjem, var det NM. Da vant jeg i acro og med det ble jeg ubeseiret i det året i disco freestyle på hjemmebane.
Dagen etter var det disco solo. Det var litt andre dimensjoner over det i forhold til acro, med hele 125 deltakere. Jeg syntes at det var litt overveldende, og det satte meg litt ut. Men jeg var klar. Første runden gikk tidlig på formiddagen. Og deretter runde etter runde, til sammen fem runder om man kom til finalen. Jeg kjente at det stemte i kroppen og kunne nyte dansen. Til slutt sto vi der 6 igjen i finalen. Jeg var nr. 2 ut på gulvet og gav det jeg kunne gi. Men nivået var høyt. Så kom premieutdelingen. Alle var nervøse. Plassene ble ropt opp en etter en. Til til slutt var det bare Vanda fra Slovakia og meg igjen.
Det var Predrag fra Serbia som var konferansier, og han pleier som regel å trekke det ut for å skape spenning. Denne gangen ble stunden helt uendelig lang. Til slutt sa han bare “Vanda”, noe som betydde at endelig fikk jeg oppleve min store drøm: Å få lov til å stå på toppen av en pall i en soloøvelse og å høre den norske nasjonalsangen bli spilt for meg.
Det var magisk. Jeg husker at jeg hadde ikke ord nok til å gi uttrykk for min takknemlighet overfor Mona og Jeanette. Jeg håper dere følte det allikevel 🙂 Hvis ikke, så vil jeg i så fall understreke det på nytt igjen 🙂
Så kom vi hjem. Jeg vant disco i soloøvelsen også, og med det hadde jeg avrundet et fantastisk discoår! I disco solo ble jeg også ubeseiret hele året på hjemmebane, i tillegg til at jeg vant et VM-gull og et EM-sølv. Dette hadde jeg ikke våget å drømme om en gang bare for noen få år siden..
Selv om jeg var veldig fornøyd med NM’et mitt på alle måter, er det ikke et NM jeg kommer til å huske på grunn resultatene eller med noen positive minner. Jeg kommer til å huske det for noe annet som skjedde der: Jeg danset og merket at det var kun få som heiet på meg. Man får heie på de man ønsker, jeg klandrer ingen der, men jeg merket at de som pleier å komme med hyggelige tilbakemeldinger, eller de jeg snakker med, hadde en annen adferd ovenfor meg. Det var bare masse blikk og masse hvisking bak ryggen vår. Hva skjer?? Vi skjønte ingenting.
Det viste seg at det ble lansert en rekke falske påstander om oss på bakgrunn av mine resultater hele det året. En vond tid fulgte etter som tok vekk ekstremt mye motivasjon og treningslyst. Det tok nesten knekken på både på meg og mamma på alle måter. Jeg elsker å danse, men om det var dette som fulgte med for min del, så var det en sak jeg måtte revurdere. Det tok lang tid før vi greide å finne ut av hvorfor andre endet seg overfor oss, og dermed også en stund til vi måtte begynne å fortelle folk sannheten.
Slikt er trist for det påvirker ikke bare enkeltmennesker, det påvirker hele miljøet.
Her er videoen fra disco solo i VM, finale dansen:
Konkurransen var herlige Lida sitt arrangement, rettere sagt klubben hennes sitt arrangement, i en liten by som heter Chomutov. Det var et super bra gjennomført arrangement. Jeg husker godt hvor imponerte alle var over dansegulvet. Det var et ekstremt bra dansegulv, fordi det hadde god demping. Den kvaliteten burde egentlig nesten være standard på alle konkurranser. Mange flere ville delta da i acro, det er jeg overbevisst om, samtidig som man ville forebygge mye skade. Men dessverre får vi ikke alltid samme type luksus, i godt gulv.
Jeg gledet meg til vi skulle dra, jeg hadde aldri vært i Tsjekkia før. Når det gjaldt disco solo var jeg klar, det samme gjaldt acro.
Første dagen var det acro. Det gikk egentlig veldig bra. Før vi dro hadde mamma sydd en shorts til drakten min som jeg skulle bruke. Hun og jeg hadde brukt mye tid på å sy og stene, fordi det var et spesielt mønster på siden. Av en eller annen grunn fikk jeg advarsel pga. shortsen. De mente den var for trang. Den var ny, passet utmerket, og en del andre vi så senere i konkurransen danset med mye trangere drakter uten advarsel. Vi hadde med busken jeg hadde brukt tidligere, så jeg bare byttet og da måtte det løse seg, men rotet litt opp i hodet mitt. Jeg greide ikke å ta ut potensialet.
Jeg fikk sølv i acro den dagen. Det var første gang jeg ble slått i acro det året.
Dagen etter var det disco solo. Det var utrolig høyt nivå i juniorklassen. Jeg var den eneste norske som klarte finalen, og sånn som vanlig første-mann ut på gulvet. Ugunstig, fordi du får to minutter rett etter hverandre. Jeg gjorde mitt beste men finalen var så jevn at det var vanskelig å si noe som helst på forhånd.
Til slutt ble det sølv i disco solo også, etterfulgt av veldig mange veldig gode tilbakemeldinger.
Da jeg satt meg på flyet hadde jeg planen min klar: I VM skal jeg ikke bli forstyrret av advarsel og det skal ikke spille noe rolle i hvilken rekkefølge jeg går ut på gulvet i finalen. For finale skulle bli der og – i hvert fall 🙂
