Det er tre ting jeg husker veldig godt fra dette mesterskapet:
- at det italienske laget reiste seg etter min første runde og ropte “bravo”
- at Viktoria og Kirsten Marie tok Norges første VM-gull i show, og
- mammas prolaps som sprakk fordi hun måtte bære mine kulisser til T-banestasjonen.
Så husker jeg veldig godt den augustmåneden: Alt skjedde samtidig. Forberedelser til min konfirmasjon, sommerleir, oppkjøring til VM, mamma sitt stress med borddekorasjon, meny, kulisser, kostymer, osv. osv., og opp i alt insisterte hun å håndbrodere kostymet mitt til Frozen…
Det var litt spesielt det året; VM var tidlig i september, mens EM i slutten av november. Dagen etter konfirmasjonen min satte vi oss på flyet av gårde til Praha. Jeg var klar. Jeg følte at jeg var så godt forberedt som jeg kunne. Det var første gang at jeg hadde 100% fokus på formidling. I solo hadde jeg “The last name on Schindlers list“. Historien bak det kan du lese i DENNE posten HER 🙂
I duo danset jeg med Selina og vi hadde “Frozen“. Om det kan du lese i DENNE posten HER 🙂
Mens i gruppe hadde vi “Masquerade“.
Jeg var strålende fornøyd både med solo og duo, men må ærlig innrømme at jeg håpet på en finaleplass for gruppa. Å ende rett utenfor ble kjipt. Etter andreplassen fra året før jobbet vi for å klare en finaleplass. Det var en storslagen koreografi til storslagen musikk og flotte kulisser snekret av vår kjære Jarl Andre (pappaen til Camilla) og malt av Elin (mammaen til Marielle). Kostymene var brudekjoler som vi hadde bestilt fra nettet, og vi så ut som 6 vakre (ja, vakre…) bruder da vi tok dem på oss første gang og før vi måtte klippe av halvparten. Men det var ikke bare “pynten” som var på plass. Vi følte selv at vi var klare. Så dette ble en litt kjip opplevelse, ja.
