Egen koreografi som vi fikk lov til å fremføre på den årlige skoleforestillingen på Black-Box.
Partneren min her er Herman Hølmo Keim.
Browsing Category
Moderne
Lyrisk moderne solo – 2016
Musikk: Celine Dion
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
7. plass i VM
NM-gull
https://www.youtube.com/watch?v=zXwTL4ORMbM
Skoleforestillingen for danselinja på Edvard Munch settes opp hvert år i februar på BlackBox teater, som ligger ved Carl Berner i Oslo. Som førsteåring, ble det første gang for meg og min klasse. Hver klasse fremfører sine numre, og enkelte får også lov til å danse solo. For første gang i historien åpnet skolen opp en mulighet også for førsteklassingene til å danse solo. Tidligere har kun 2. og 3. Klasse hatt denne muligheten. Man kunne melde seg på og det ble avholdt en audition i slutten av november. Jeg meldte meg på og jeg fikk lov til å danse min moderne solo. Det var stort for meg. Da jeg så navnet mitt i programmet fikk jeg omtrent gåsehud.
En hel uke tilbragte vi på BlackBox. På de fleste dagene var oppmøte mot ettermiddagene, så det var ikke et slit, men dagene var likevel lange. Resten av skolen hadde naturligvis fag, og egentlig hadde vi det også. Vi gikk glipp av undervisning, men fikk gyldig fritak. De enkelte dagsforestillingene hvor det ble tidlig oppmøte for oss var satt av til elever ved skolen, slik at de kunne komme og se på om de ønsket. Disse dagsforestillingene foregikk i skoletiden, så da fikk også disse elevene gyldig fravær. Det jeg liker med dette er at skolen legger opp til et felleskap for elevene, og at skolen legger opp til at man har mulighet til å støtte hverandre, på tvers av linjer.
Selvsagt var det ulikt publikum hver dag, men én dag var svært spesiell, fordi da satt veldig mange kjente folk fra Norges ”danse elite” i publikum. Blant annet Silas Henriksen som er danser i Operaen og har vært danser i kompaniet til Netherlands Dance Theatre i mange år, dersom man har hørt om det. Det friket ut omtrent alle sammen tror jeg, men på en god måte. Vi ble mer skjerpet kan man si. Om vi danset bedre av den grunn, det vet jeg ikke, fordi i sånne situasjoner kan det gå begge veier. Det er i all fall den dagen jeg husker både mest og minst av. Men det var en minneverdig og ekstremt morsom dag. Størst av alt var tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant: De var virkelig overveldende!
GØY; både for sceneerfaring og for selvtilliten.
Meeeeen, etter BlackBox uken følte jeg meg sliten, naturligvis. En hel uke med dans i mange timer hver dag. Veldig gøy, men energikrevende også. Jeg hadde ikke akkurat overskudd igjen mot slutten men jeg følte meg ikke dårlig. Det er en stor forskjell mellom de to. Den helsikkes infeksjonen, den var jeg ferdig med for lengst.
Jeg følte meg frisk, men mamma så innimellom at jeg plutselig ble helt blek i ansiktet. Jeg la ikke merke til det, men enkelte dager var jeg også utrolig trøtt uten grunn. I vinterferien sendte mamma meg tilbake til legen igjen. Dritt. Ny runde med prøver og analyser. Men så ble jeg jo satt på en antibiotika-kur. Dritt igjen, fordi det betød at jeg var visst fortsatt ikke kvitt sykdommen likevel. Men jeg tok tablettene med glede, fordi da var jeg med sikkerhet ferdig med møkka.
Og ”dessverre” merket jeg effekten umiddelbart. Det lettet allerede etter 3-4 dager. Kroppen føltes annerledes, ….igjen.
På den tiden hadde vi kommet inn i februar, men antibiotikaen burde allerede ha skjedd for 5 måneder siden, akkurat som at jeg skulle ha besøkt legen så mye tildigere fra begynneslen av.
Moderne solo, 2015
Musikk: Jon-Henrik Fjällgren, Daniel’s joik
Koreografi: Izabella Orzelowska
Foto: Peter D. Hypher og Jarl Andre Hansen
Det var norsktime på skolen og vi lærte om gammelnorsk og ulike urbefolkninger, da læreren satt på en “sang” og spilte av en joik. Jeg har hørt joik før, men denne var annerledes. Jeg kjente bare håret reiste seg på armene, og jeg likte melodien veldig, veldig godt.
Det første jeg gjorde da jeg dro hjem var å søke den opp på Youtube. Så begynte jeg å lese om historien til Jon-Henrik og historien bak joiken. Jeg ble ganske bergtatt. Jeg hadde så lyst til å bruke denne musikken. Men våger jeg det? Blir den for sær? Blir den for rar?
Og da kom mamma med spørsmålene sine. Det fikk meg til å tørre å gå for det. Jeanette syntes også at det var spennende. Det var rett før workshoppen med Iza og Iwona og vi utfordret Iza med å lage koreografien.
Vi kallte koreografien for “Goodbye my friend”, for det er det det handler om: Det er en “farvel” i den. Jon-Henrik skrev denne joiken i sorgen da han mistet sin beste og eneste venn i en alder av 16 år.
Og det var den “farvel”-følelsen jeg ønsker å formidle. Sangen er preget av sorg, men jeg hører også “lyden” av håp. Det er en hårfin balanse som må formidles med verdighet. Hvis man overdriver da blir det fort overfladisk og falsk. Går man ikke i dybde nok, da blir det ikke troverdig. Vanskelig? Ja!!
Har jeg klart det?? Jeg tror det; to ganger hadde jeg den riktige følelsen. På trening. Men jeg håper at jeg skal greie den også foran publikum og dommere.
Jeg er utrolig stolt av å ha gjort denne koreografien, selv om internasjonalt har jeg ikke greid å komme i nærheten av det jeg har prestert med de to andre koreografiene jeg har hatt tidligere. Jeg skriver mer om det i disse to postene “EM i jazz og moderne 2015, St. Petersburg” og “VM i jazz og moderne 2015, Polen”.
Jeg kan kanskje nevne at jeg får lov til å danse dett på BlackBox på årets skoleforestilling i februar. Det blir utrolig gøy.
Moderne solo, sølv i VM i Polen 2014
Musikk: Bogda Ota
Koreografi: Marit Falla Eriksen og Jeanette Lühr-Sæthre
Enda et kapittel under navnet til komponisten Bogdan Ota. Vi elsker musikken til Bogdan. Han er jo litt spesiell for oss med sin historie; han er fra Romania men fikk sitt gjennombrudd i Norge i 2011 utgaven av Norske Talenter. Året etter kom han med sitt første album, og musikken til «Closed» er fra denne og heter egentlig «Reverie».
Vi hadde ikke tema, kun musikk som jeg likte veldig godt og det samme gjorde Marit. Hun ble skikkelig inspirert av det. På to timer laget hun rammeverket til koreografien ferdig. Så begynte jeg å danse og hun spurte meg hva jeg føler. Denne musikken gav meg en enorm følelse av innestengthet og en trang til å rive meg løs fra et eller annet. Det var noe merkelig over det, men det var det jeg følte. Så da tok Jeanette og spisset koreografien slik at denne følelsen kom mer til utrykk. Så kalte vi det hele for «Closed». Innesperretheten fikset vi med at jeg danset med et rødt bånd surret rundt overkroppen min som jeg rev av meg på slutten.
Jeg fikk sølv med denne i VM i Polen 2014. Det var stort på alle måter!
2012-2013, sølv i VM 2012 og sølv i EM 2013
Våren 2012 fant Marielle og jeg ut at vi kanskje kunne ha moderne duo sammen. Vi spurte Marit og hun fant en passende musikk som vi likte veldig godt og laget en sang til oss. Jeanette kom med en idè til et spennende tilbehør til ballettdrakter vi skulle ha på oss. Vi likte konseptet veldig godt og dansen passet oss veldig. Vi kjente bare at vi fant pulsen i det på en veldig fin måte.
Men at det skulle holde til internasjonalt høyt nivå var det ingen av oss som trodde.
Men det holdt: Sølv i VM i Frankfurt 2012 (min aller aller først internasjonale medalje) og sølv i EM i Italia i 2013.
Moderne solo, 2012-2013 – Sølv i EM i Italia og 5. plass i VM i Polen 2013
Musikk: George Zamfir
Koreografi: Izabella Orzelowska og Marit Falla Eriksen
Dette er min første moderne som ble laget til musikken «The Lonely Shepherd» spilt av George Zamfir på panfløyte. Zamfir er en av Romanias største musikere. Han kalles for «Panfløytas mester». Denne musikken betyr veldig mye for mamma, men jeg ble også veldig glad i den. Iza fra Polen har laget rammeverket til koreografien og Marit Falla Eriksen har fullført den.
Dette nummeret gav meg bestandig en spesiell følelse av ro når jeg danset den. Jeg gikk inn i en spesiell modus og ønsket ikke at den skulle ta slutt.
Jeg kunne ikke noe særlig om moderne teknikk og sånn da jeg startet med dette, bare kastet meg ut i det og gjorde det jeg fikk beskjed om. Men det gikk bra ute i verden: Jeg fikk sølv med dette i EM i Italia i 2013. Litt senere samme år i Polen greide jeg å komme inn i finalen fra en grusomt hard semifinale og fikk 5. plass etter 3 dansere fra Slovenia og en danser fra Tyskland. Den 5. plassen er mer verdt enn flere andre medaljeplasseringer til sammen.