Dette var det andre kapittelet av historien om “The Queen of chess”. Du kan lese om dette i denne posten HER 🙂
Browsing Category
2013 – 2. års junior
Dette var første kapittel av historien om “The Queen of chess”. Du kan lese om dette i denne posten HER 🙂
Om å oppleve å være i alle internasjonale finalene i alle de 5 soloøvelsene jeg stilte i.
EM i jazz og moderne – Italia 2013
Show solo – 1. Plass
Jazz solo – 2. Plass (etter Slovenia)
Jazz duo – 1. Plass
Jazz gruppe – 3. Plass
Moderne solo – 4. Plass (etter 3 slovenere…)
Moderne duo – 2. Plass (etter Slovenia)
Moderne gruppe – 2. Plass
EM i disco – Ørebro 2013
Disco solo – 5. Plass (delt med Selina)
Disco duo – 9. Plass i SENIOR klassen med Maria (jeg var 2. års junior)
Disco Freestyle – 4. Plass
VM i disco – Bochum 2013
Disco solo – 3. Plass (en av de resultatene jeg var mest fornøyd med det året)
Disco duo – 6. Plass i SENIOR klassen med Maria (rett utenfor en 5.-er finale )
Disco Freestyle – 3. Plass
EM i Showdance – St. Petersburg 2013
Show solo – 1. Plass
Show duo – 1. Plass
Show gruppe – 2. Plass
VM i Showdance – Riesa 2013
Show solo – 4. Plass
Show duo – 2. Plass
Show gruppe – 2. Plass
VM i jazz og moderne – Mikolajki 2013
Jazz solo – 4. Plass
Jazz duo – 6. Plass
Jazz gruppe – 1. Plass (Yeees!!)
Moderne solo – 5. Plass ( Dette var en veldig trang finale, jeg aldri trodde jeg skulle komme inn i. Jeg var eneste norske i finalen)
Moderne duo – 5. Plass
Moderne gruppe – 4. Plass
Stille salto og salto-salto… lange dager og brannalarmen som gikk midt på natta…
Børre har ”talt”. Lenge. ”Du kan greie stille salto. Du har styrken til det”. Til slutt gikk jeg med på det. Men det er en ting å greie det på trening med matte under, og det er noe annet å greie det på det harde gulvet i Bochum, som var/er betong med hardt plastgulv over. Men jeg var forberedt. Jeg ble den første som noensinne åpnet sin serie med stille salto som fortsatte med en diagonalserie, som ble avsluttet med salto-salto. Det vil si at i det jeg lander fra den ene saltoen, går jeg direkte inn i en ny. Landing blir til ny sats. Jeg var i slaget og følte at det gikk bra runde etter runde. Vi var 32 stk i klassen og denne gangen hadde vi mange andre nasjoner. Til slutt fikk jeg oppleve å kunne stå på pallen; fikk en fantastisk 3. plass, bak fantastiske Pernille og Hannah.
Vi var 95 stykker i disco solo, og natta før gikk brannalarmen og vi måtte ut. Det var ikke noe dramatisk, men husker at det tok litt tid før jeg sovnet igjen. Og dagen etter hadde vi maratonløp; Lange runder og mye venting. Finalen gikk seint på kvelden. Fire av de 5 finalistene var norske. Etter finalen var vi så slitne at vi valgte å legge oss ned på betonggulvet, ved tribunen der de norske satt. Vi måtte vente en god stund før de andre finalene ble ferdig og premieutdelingen begynte. Dermed ble vi liggende der en god stund. Foreldrene våre tok etterhvert og la de norske flaggene på ryggene våre. De fleste av oss sovnet, tror jeg.
Det ble en stor dag for Laura (fra Italia). Hun vant. Pernille fikk sølv og jeg fikk min bronse! Den smakte som gull 🙂 – og vel så det. Jeg var kjempeglad!
Regel er regel og ”ordnung muss sein”.
På denne konkurransen ble det sagt veldig tydelig at ingen får gå av gulvet før hele klassen har danset sin runde. Går man av, da blir man disket.
Det startet med Disco Freestyle i dette mesterskapet. Norge har dominert i alle år denne grenen. Vi var bare 22 i klassen, halvparten av det var norske (Pernille hadde wild card, så en til fikk representere). I det halvåret har jeg slitt en del med pusteproblemer og jeg var nødt å ha meg med astmamedisin for å klare å holde luftveiene noenlunde åpne. –Selv om jeg aldri har hatt astma. Jeg plasserte dem rett utenfor kanten av gulvet, slik at jeg kunne rekke dem uten å gå av. Men noen hadde flyttet på dem. dermed fikk jeg ikke tak i dem, så jeg måtte be noen om å vær snill og hente. Jeg var først i finalen, og i det jeg drev og styrte med disse medisinene, satte på musikken min, mens jeg nå hadde blåsepumpen i munnen. De skal alltid vente til danseren er noenlunde klar, og vi får alltid tid til å stille oss opp. Det forstyrret meg fullstendig og påvirket både dansen og innstillingen. Men verre ble det for stakkars Jenny. Hun ble skadet og løp av gulvet i en av rundene, for å ikke stå i veien for den andre som danset. Hun ble disket 🙁 Regler er regler, men på andre konkurranser har vi opplevd at andre som hadde liknende hendelser, fikk prøve på nytt. Det at Jenny ble disket var ikke rettferdig.
Derimot, det jeg husker best, var før jeg skule danse min første runde i acro. Fordi et par uker før vi dro, fikk jeg turnsperre. Turnsperre er en form for ekstrem angst som dukker opp, og fikk meg til å ikke tørre å utføre de mest elementære tingene en gang. Jeg fikk sperre fordi jeg følte at jeg ikke hadde kontroll. Når du er opp-ned i lufta, mens du går rundt din egen akse, er ikke det så gøy. Jeg har alltid vært følsom når det gjelder kontroll, og det var et par ganger hvor jeg falt eller måtte trekke meg. Jeg landet litt stygt, eller så ble det hvitt for meg mens jeg var i lufta, og da fikk jeg sperre.
Jeg gruet meg i Örebro ekstremt til turninga, fordi jeg var redd jeg skulle trekke meg på dansegulvet. Men jeg var der, og ønsket ikke å trekke meg. Det gikk greit etter første runde fordi jeg måtte bare presse meg gjennom det. De andre rundene var nervepirrende for meg, men ikke like ille som første runde. Jeg stolte fortsatt ikke helt på kroppen min, og det var kanskje derfor jeg fikk en ny sperre som kom tilbake, like etter at vi kom hjem.
Arrangementet i Örebro var veldig bra, men det er ikke minnene mine. Når jeg følte at jeg hadde en kvart lunge som fungerte, og det mentale ikke samarbeidet, toppet det seg.
Det ble til slutt en 4. Plass på meg og en god dose erfaring jeg tok med, på alle måter.
Dagen etter var det disco solo. Jeg kjente at jeg greier ikke å mobilisere 100%. Men det gikk bra til slutt. Endte på en delt 5. plass med Selina av over 80 deltagere. Jeg var veldig fornøyd med alle resultatene, i forhold til de uønskede forutsetningene jeg hadde fra starten.
Når det gjelder duo så var vi (Maria og jeg) antagelig det yngste duoparet i seniorklassen. Maria som fersk senior og jeg som kun andre års junior. Men vi skulle kose oss, sa vi til hverandre. Men så plutselig var vi i kvart, og derifra inn i semi. Endte til slutt på en flott 9. Plass. Vi feiret det stort på byens beste sushi-restaurant med den vakreste sushikreasjonen jeg noen gang har sett. Og eksremt godt var det også… Derimot så tok det en “liten stund” før vi fikk maten, så vi klagde, og da tok det tre minutter eller noe liknende før de kom. Resultatet av klagingen var at vi fikk gratis dessert. Den var også litt for god…
Ingenting er umulig, bare man klarer å skifte fort og løpe enda fortere 🙂
Det er to ting jeg vil huske dette mesterskapet for:
- Etter dette mesterskapet finnes ikke urealistisk tidspress. «Har vi klart Italia i 2013, da klarer vi dette»-pleier vi å si når tidsplanen er stramm på enkelte konkurranser, og
- her, på denne konkurransen fikk jeg mitt internasjonale gjennombrudd
Konkurransen var arrangert i mai, i Biella. -En liten by utenfor Milano. Utfordringen var at det var arrangert i to forskjellige haller som lå ca. 300 meter fra hverandre. Solorundene og moderne duo var lagt opp i den ene hallen, mens jazz duo og gruppene i den andre. Vi måtte løpe ofte fra den ene hallen til den andre fordi øvelsene pågikk parallelt.
Første dagen, på fredag var det Worldcup i Showdance. Jeg stilte med «Papa». Jeg hadde ingen forventninger og kun ett mål: Å gjøre mitt beste. Jeg følte at jeg var så godt forberedt som jeg kunne være, og tenkte at dersom jeg greier å holde nervene i sjakk og gjøre mitt beste, da blir jeg fornøyd uansett. Hallen var liten og vi hadde kun en smal stripe på kanten av gulvet til å varme opp på. Det var trangt. Vi var ca 40 i klassen. Det gikk runde etter runde frem til til slutt ble lista med finalistene hengt opp. Camilla og jeg var der. Så kom finalen. Jeg husker at det ble en fin runde; jeg følte at jeg greide å gå ned i dybden men hadde aldri, aldri trodd at den vil få meg helt til toppen av pallen. Det var min første internasjonale seier. Følelsen var magisk.
Dagen etter var moderne solo i den ene hallen, og samtidig gikk jazz duo og jazz gruppe i den andre hallen. I moderne solo stilte jeg med «Lonelyness» mens i jazz duo danset vi (Selina og jeg) til ”The man i the mirror”. Fem ganger måtte vi skifte og løpe fra den ene hallen til den andre. De første rundene gikk greit, for da var vi mange og arrangøren kunne med enkelthet flytte oss. Men etter hvert ble det verre. Og ettersom jeg var så heldig at jeg fikk danse i alle de tre finalene, så ble det faktisk en utfordring. Finalen i moderne gikk parallelt med premieutdelingen i jazz duo. Det førte til at det var kun Madeleine (Bjørlo), pappaen til Jeanette og mamma som kunne være der og heie på meg. Det var litt trist, men der og da tenkte jeg ikke over det. Jeg var bare glad for å få lov til å danse den finalen som jeg i utgangspunktet aldri har trodd å kunne greie.
Mamma fortalte i etterkant at i det jeg gikk ut på gulvet, nesten samtidig som musikken min startet, så tikket inn en kort melding på telefonen hennes: ”De vant!!!” – jazz duo.
Så husker jeg at vi løp som om det gjaldt livet da jeg var ferdig med å danse. Skiftet ikke en gang. Bare tok på joggesko og løp. Og kom inn i den andre hallen i det nasjonalsangen akkurat var ferdig og Selina (som måtte stå alene på pallen) gikk av. Jeg var glad. Og stolt – selvfølgelig. Men jeg følte at jeg ble frarøvet noe… Jeg fikk nettopp min aller første internasjonale seier-medalje; og det fikk jeg ikke være med på, på grunn av et tidsskjema.
Så var det løping tilbake til den andre salen for å rekke premieutdelingen i moderne solo. 4. plassen, forbigått kun av dansere fra Slovenia, smakte som gull.
Den siste dagen var det jazz solo og moderne duo vekselvis om hverandre i den ene salen, mens parallelt hadde vi moderne gruppe i den andre salen. Med andre ord, en ny dag med hurtigskift og løping. I jazz solo stilte jeg med «Little star». Det jeg husker aller mest, var at etter første runde fortalte Jeanette at omtrent midtveis i dansen stoppet det slovenske laget oppvarmingen og begynte å se på meg, og at jeg spurte om det var fordi jeg var så dårlig…
Jeg endte på trinn nr. 2 på pallen bak selveste Stasa fra Slovenia.
Og det ble sølv med Marielle i moderne duo og sølv også med moderne gruppe.
For et mesterskap, for en opplevelse.
Tusen takk Jeanette, tusen takk Madeleine, tusen takk til alle dere som hadde troa på meg/oss og som hadde kunnskap og tålmodighet til å jobbe med oss på denne måten.