Regel er regel og ”ordnung muss sein”.
På denne konkurransen ble det sagt veldig tydelig at ingen får gå av gulvet før hele klassen har danset sin runde. Går man av, da blir man disket.
Det startet med Disco Freestyle i dette mesterskapet. Norge har dominert i alle år denne grenen. Vi var bare 22 i klassen, halvparten av det var norske (Pernille hadde wild card, så en til fikk representere). I det halvåret har jeg slitt en del med pusteproblemer og jeg var nødt å ha meg med astmamedisin for å klare å holde luftveiene noenlunde åpne. –Selv om jeg aldri har hatt astma. Jeg plasserte dem rett utenfor kanten av gulvet, slik at jeg kunne rekke dem uten å gå av. Men noen hadde flyttet på dem. dermed fikk jeg ikke tak i dem, så jeg måtte be noen om å vær snill og hente. Jeg var først i finalen, og i det jeg drev og styrte med disse medisinene, satte på musikken min, mens jeg nå hadde blåsepumpen i munnen. De skal alltid vente til danseren er noenlunde klar, og vi får alltid tid til å stille oss opp. Det forstyrret meg fullstendig og påvirket både dansen og innstillingen. Men verre ble det for stakkars Jenny. Hun ble skadet og løp av gulvet i en av rundene, for å ikke stå i veien for den andre som danset. Hun ble disket 🙁 Regler er regler, men på andre konkurranser har vi opplevd at andre som hadde liknende hendelser, fikk prøve på nytt. Det at Jenny ble disket var ikke rettferdig.
Derimot, det jeg husker best, var før jeg skule danse min første runde i acro. Fordi et par uker før vi dro, fikk jeg turnsperre. Turnsperre er en form for ekstrem angst som dukker opp, og fikk meg til å ikke tørre å utføre de mest elementære tingene en gang. Jeg fikk sperre fordi jeg følte at jeg ikke hadde kontroll. Når du er opp-ned i lufta, mens du går rundt din egen akse, er ikke det så gøy. Jeg har alltid vært følsom når det gjelder kontroll, og det var et par ganger hvor jeg falt eller måtte trekke meg. Jeg landet litt stygt, eller så ble det hvitt for meg mens jeg var i lufta, og da fikk jeg sperre.
Jeg gruet meg i Örebro ekstremt til turninga, fordi jeg var redd jeg skulle trekke meg på dansegulvet. Men jeg var der, og ønsket ikke å trekke meg. Det gikk greit etter første runde fordi jeg måtte bare presse meg gjennom det. De andre rundene var nervepirrende for meg, men ikke like ille som første runde. Jeg stolte fortsatt ikke helt på kroppen min, og det var kanskje derfor jeg fikk en ny sperre som kom tilbake, like etter at vi kom hjem.
Arrangementet i Örebro var veldig bra, men det er ikke minnene mine. Når jeg følte at jeg hadde en kvart lunge som fungerte, og det mentale ikke samarbeidet, toppet det seg.
Det ble til slutt en 4. Plass på meg og en god dose erfaring jeg tok med, på alle måter.
Dagen etter var det disco solo. Jeg kjente at jeg greier ikke å mobilisere 100%. Men det gikk bra til slutt. Endte på en delt 5. plass med Selina av over 80 deltagere. Jeg var veldig fornøyd med alle resultatene, i forhold til de uønskede forutsetningene jeg hadde fra starten.
Når det gjelder duo så var vi (Maria og jeg) antagelig det yngste duoparet i seniorklassen. Maria som fersk senior og jeg som kun andre års junior. Men vi skulle kose oss, sa vi til hverandre. Men så plutselig var vi i kvart, og derifra inn i semi. Endte til slutt på en flott 9. Plass. Vi feiret det stort på byens beste sushi-restaurant med den vakreste sushikreasjonen jeg noen gang har sett. Og eksremt godt var det også… Derimot så tok det en “liten stund” før vi fikk maten, så vi klagde, og da tok det tre minutter eller noe liknende før de kom. Resultatet av klagingen var at vi fikk gratis dessert. Den var også litt for god…
