Browsing Category

Livet

Livet Moderne

“Fly”

Lyrisk moderne solo – 2016
Musikk: Celine Dion
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre

7. plass i VM
NM-gull

Livet

Aaahhh, muskler

Det har jeg nok av. På godt og vondt.

Jeg har opp gjennom årene fått mange kommentarer pga. musklene mine og styrken min. Kun fine kommentarer, bare sånn at det er sagt. Og det er gøy, eller rettere sagt, det har vært veldig gøy å ha den styrken jeg har. Ikke minst da jeg hadde det som ”idrett” å konkurrere ut broren min ved å utfordre ham med armhevinger da jeg var liten.

Men det er ikke bare plusser ved å ha sterke muskler, for de gjør en faktisk stivere. Noen gangen motarbeider styrken fleksibiliteten, som vi dansere er så til de grader avhengige av.

Så er det ikke alltid de musklene som det er hensiktsmessig å aktivere som man greier å aktivere. Og som resultat kan man ende opp med at man har mye av noe man ikke trenger så mye av, og skulle gjerne hatt mer av noe annet man ikke har så mye av.

Men nei, jeg sutrer ikke, jeg klager ikke. Jeg bare konstaterer fakta.

Og faktum er at jeg har overutviklet min ”Rectus femoris” og ”Gastrocnemius” og dette gjør at jeg sliter med å få rettere og høyere bein uansett hvor mye jeg tøyer. Jeg må aktivere min ”Gracilis”. Den må begynne å jobbe og de to andre må lære å slappe av. Da vil det gå bra – fikk jeg beskjed her om dagen.

Javel, jeg skal ta det opp med ”dem” – sa jeg.

Csikszentdomokos Livet

Trist og glede – mars 2016

Da jeg skulle starte bloggen har jeg sagt at jeg skal være dønn ærlig. Det har jeg holdt meg til hittil og kommer til å fortsette fremover.

Men jeg har ikke lovet å skrive om alt. For det som har skjedd før påsken er det rett og slett ikke mulig for meg å skrive om på en offentlig side.

Jeg driver med å forberede materiale til en audition. Så skjer det, ”det” jeg ikke vil skrive om… Det er ikke noe som påvirker meg som person, heller ikke dansingen min, men noe som gir et bilde av en trist side i denne idretten. Helt sikkert alle andre idretter også, men jeg har kun min idrett å ta utgangspunkt i. En side, som kan beskrives med to enkle ord: Sjalusi og misunnelse.

Det finnes en bok som heter ”Trist som faen”. Tror det var Ari Behn som har skrevet den. Jeg lufter ”saken” for å vise og huske at jeg fikk dette i fanget, for å vise litt av min hverdag uten å nødvendigvis gjengi innholdet.

Saken ble veldig enkelt lagt til side, fordi jeg var så glad, så glad fordi i skulle reise ned til mormor denne påsken. Kun mamma og jeg. Guttene (Peter og Pappa) skulle bli her hjemme. Og mormor skulle ikke vite noe om det. Vi skulle bare dukke opp.

Det er alltid et stort prosjekt å reise ned til Romania. I luftlinje er det ca 250 mil unna. Plutselig så ”enkelt” bare dukker vi opp på dørmatten. Det ble århundrets overraskelse. Hun trodde ikke egne øyne da vi kom inn døra. Hun ble så glad at det er ikke til å beskrive. Den dagen vi ankom holdte hun meg i hånda hele dagen, greide ikke å slippe. ”Jeg må være sikker på at dette er sant, at jeg ikke bare drømmer” – gjentok hun til stadighet. For henne er det forståelig at hun reagerte slik. Med bil tar det fire hele dager som må settes av. Med fly, en hel dag. Vi ser henne i gjennomsnitt 2 uker i året der nede, og hver gang vi kommer ned for sommeren, må hun forberede huset, rett og slett fordi den delen vi bor i er ikke i bruk i det hele tatt med unntak av når vi er der.

Det ble en påske full av nærhet, full av kjærlighet; en påske jeg aldri kommer til å glemme.

Denne sommeren kommer til å bli annerledes og rar på den måten at det er for første gang i hele mitt liv at vi velger å ha sommerferien et annet sted enn i Romania. Vi drar  til USA, og med alle reisene til høsten i tillegg, så har ikke mamma og pappa nok ferieuker til å kunne besøke mormor. Vi prøver ut i år men man skal ikke se bort ifra at det blir med denne ene gangen, for vi elsker å være i Romania.

Men til gjengjeld får vi mormor på besøk. Hun pleier å komme til oss noen ganger og da er hun hos oss i flere uker. Da vi var små var hun hos oss i flere måneder hver gang. Det var veldig bra for oss, for meg og broren min, og det var til stor hjelp til mamma og pappa. Men nå, etter at hun er blitt litt eldre og helsa har begynt å svikte så gruer hun seg til den lange reisen, selv om det går relativt fort med fly. Hun vil ikke lenger fly alene. Så det betyr at mamma må reise ned og hente henne og reise sammen med henne igjen når hun skal hjem. Men det gjør vi mer enn gjerne. Og det kommer alltid til å være slik.

Forestillinger Livet Moderne

BlackBox – elevforestilling 2016

Skoleforestillingen for danselinja på Edvard Munch settes opp hvert år i februar på BlackBox teater, som ligger ved Carl Berner i Oslo. Som førsteåring, ble det første gang for meg og min klasse. Hver klasse fremfører sine numre, og enkelte får også lov til å danse solo. For første gang i historien åpnet skolen opp en mulighet også for førsteklassingene til å danse solo. Tidligere har kun 2. og 3. Klasse hatt denne muligheten. Man kunne melde seg på og det ble avholdt en audition i slutten av november. Jeg meldte meg på og jeg fikk lov til å danse min moderne solo. Det var stort for meg. Da jeg så navnet mitt i programmet fikk jeg omtrent gåsehud.

En hel uke tilbragte vi på BlackBox. På de fleste dagene var oppmøte mot ettermiddagene, så det var ikke et slit, men dagene var likevel lange. Resten av skolen hadde naturligvis fag, og egentlig hadde vi det også. Vi gikk glipp av undervisning, men fikk gyldig fritak. De enkelte dagsforestillingene hvor det ble tidlig oppmøte for oss var satt av til elever ved skolen, slik at de kunne komme og se på om de ønsket. Disse dagsforestillingene foregikk i skoletiden, så da fikk også disse elevene gyldig fravær. Det jeg liker med dette er at skolen legger opp til et felleskap for elevene, og at skolen legger opp til at man har mulighet til å støtte hverandre, på tvers av linjer.

Selvsagt var det ulikt publikum hver dag, men én dag var svært spesiell, fordi da satt veldig mange kjente folk fra Norges ”danse elite” i publikum. Blant annet Silas Henriksen som er danser i Operaen og har vært danser i kompaniet til Netherlands Dance Theatre i mange år, dersom man har hørt om det. Det friket ut omtrent alle sammen tror jeg, men på en god måte. Vi ble mer skjerpet kan man si. Om vi danset bedre av den grunn, det vet jeg ikke, fordi i sånne situasjoner kan det gå begge veier. Det er i all fall den dagen jeg husker både mest og minst av. Men det var en minneverdig og ekstremt morsom dag. Størst av alt var tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant: De var virkelig overveldende!

GØY; både for sceneerfaring og for selvtilliten.

Meeeeen, etter BlackBox uken følte jeg meg sliten, naturligvis. En hel uke med dans i mange timer hver dag. Veldig gøy, men energikrevende også. Jeg hadde ikke akkurat overskudd igjen mot slutten men jeg følte meg ikke dårlig. Det er en stor forskjell mellom de to. Den helsikkes infeksjonen, den var jeg ferdig med for lengst.

Jeg følte meg frisk, men mamma så innimellom at jeg plutselig ble helt blek i ansiktet. Jeg la ikke merke til det, men enkelte dager var jeg også utrolig trøtt uten grunn. I vinterferien sendte mamma meg tilbake til legen igjen. Dritt. Ny runde med prøver og analyser. Men så ble jeg jo satt på en antibiotika-kur. Dritt igjen, fordi det betød at jeg var visst fortsatt ikke kvitt sykdommen likevel. Men jeg tok tablettene med glede, fordi da var jeg med sikkerhet ferdig med møkka.

Og ”dessverre” merket jeg effekten umiddelbart. Det lettet allerede etter 3-4 dager. Kroppen føltes annerledes, ….igjen.

På den tiden hadde vi kommet inn i februar, men antibiotikaen burde allerede ha skjedd for 5 måneder siden, akkurat som at jeg skulle ha besøkt legen så mye tildigere fra begynneslen av.

Livet Privat

Velkommen til bloggen min

Skjermbilde 2016-01-29

Sommeren 2014 ble jeg spurt av Norges Danseforbund om jeg har lyst til å blogge om min idrett. Det hadde jeg. Men det var lettere sagt enn gjort å komme i gang. Året etter, sommeren 2015 fikk jeg talentstipendet fra LillestrømBanken. Jeg sa da at jeg skal bruke deler av midlene for å promotere min idrett. Det tok litt tid, men her er resultatet:
Et nettsted, som er en kombinert minnebok og blogg.
Jeg vil komme med nye poster alt ettersom jeg har tid og ressurser, og vil også fylle opp minneboken med det som fortsatt mangler fra fortiden.
Adressen er, som du kanskje allerede har oppdaget, lett å huske: www.annalouise.no

Kom gjerne tilbake dersom du liker det du leser.

Velkommen!!

2Dance Livet

Klubben i mitt hjerte

det er Danseklubben 2Dance!

Det lille stedet på Skedsmokorset, godt gjemt i en bakgård på Industriveien. I samme bygget som Avancia, pleier vi å si når folk lurer på hvor det er. Med et bilverksted som nærmeste nabo.
Det lille stedet som har verdens beste trenerteam, som veileder, motiverer, tørker tårer, “pisker”, er reservemor, osv. osv. for hundrevis av jenter og gutter.
Det lille stedet som har verdens beste foreldre som er villige til å legge ned tusenvis av timer av frivillig arbeid for å gjøre det mulig at vi har en klubb.
Det lille stedet hvor jeg har fått mulighet til å nå drømmer jeg ikke en gang var klar over jeg hadde.

Det er Danseklubben 2Dance!

Logo_2Dance

2015 - 1. års senior Livet

2015 – Pandoras eske

Dette var mitt første år som senior, og jeg var like spent som den gang jeg ble første års junior. Spent, men ikke redd. For selv om jeg avrundet min juniortilværelse som rankingvinner i alle de 5 grener jeg konkurrerte i, så følte jeg at jeg hadde ingenting å forsvare. Jeg følte en enorm respekt over mine nye konkurrenter, de eldre seniorene, samtidig som jeg visste at mine jevnaldrene også vil jobbe like hardt som de pleier. Så det var bare å brette opp ermene og fortsette å jobbe.

Men jeg hadde en plan. Jeg hadde to mål for året, det skulle jeg gjennomføre.

MÅL 1 gjaldt skolen: Dette var mitt siste halvår på ungdomsskolen. Jeg skulle avrunde det med et karaktergjennomsnitt som kunne gi meg garantert inngang til hvilken som helst videregående skole.
Det ble 5,2.

MÅL 2 gjaldt dansingen: Det var å utfordre meg selv, gå ut av min egen komfortsone. Man ser etter hvert et “mønster” av hva det er som fungerer både av dansestil og hva det er dommerne liker. Vi har snakket mye om at dersom man hele tiden gjør kun det man opplever fungerer både for en selv og for dommerne, da stopper utviklingen. I hvert fall bremses den.

Jeg var klar over at dersom jeg velger å gjøre noe nytt, så kan det slå ut begge veier i den forstand at dommerne enten vil like det eller ikke. Men selv om de ikke skulle like det, så blir jeg ikke en dårligere danser av det, tenkte jeg.

Så jeg bestemte meg for å gjøre noe nytt, noe jeg aldri før har gjort. Jeg skulle gå ut av min egen komfortsone i alle de tre PA-grener; både i jazz, show og moderne.

Slik ble det at jeg valgte “Finding the magic in life” i show (som jeg i starten kalte for “In search of time”), jeg valgte å danse til en joik i moderne, og til Michael Jackson sin “They don´t care about us” i jazz.

Finding the magic krever en dansestil som var meget fremmed for meg.
Joiken krever en dybde og en balansegang i formidlingen som var mye vanskeligere enn Schindlers.
Og They don´t care about us krever et utrykk som er lysår unna min egen personlighet.

Før DC 5 (Dance Challenge – nasjonal rankingkonkurranse nr. 5), 12.-13. september 2015:

Det første halve året jobbet vi med å lage konseptene og de forskjellige koreografiene. Men på rankingkonkurransene (det var 4 stk. av det før sommerferien) stilte jeg fortsatt med mine gamle koreografier. Og det gikk over alle forventninger:
Ved uttakene til alle internasjonale konkurranser som skjedde på basis av disse konkurransene lå jeg ikke bare foran alle mine jevnaldrende konkurrenter, men jeg var topp tre i alt: Nr. 1 i show, nr. 2 i jazz og moderne (med kun Viktoria foran) og nr 3. i disco. Vel, det siste ville aldri kunnet skje uten de siste 13-poengene fra junior, det vet jeg, men likevel…
En annen sak ved dette var at med disse rankingsresultatene ble alle mine reiser dekket av Danseforbundet. Det hjelper… 🙂

Det litt morsomme var at med 13 poengs “arv” fra juniortiden ble jeg tatt ut også i disco freestyle, selv om jeg la opp å konkurrere i den grenen etter junior. Men den plassen takket jeg en høflig “nei” til.

Den første internasjonale konkurransen i 2015 var EM i disco i Ørebro.

Jeg var klar. Dagen før avreise fikk jeg vite at jeg kom inn på Edvard Munch vgs, den nasjonale linjen for dans, og skolen som var mitt første valg. Selv om jeg visste at jeg hadde karakterene så var det greit å få dette bekreftet. Så hodet var på plass på den måten også. Mamma hadde sydd ny drakt. Jeg utfordret meg selv da også med at jeg gikk vekk fra min egen stil og tok på meg store, feminine volanger. Selv om det ikke var min stil, så følte jeg meg fin i det. Ja, jeg gjorde faktisk det 🙂
Jeg stilte i konkurransen med ambisjon om å danse alle de 6 rundene som var den dagen = jeg siktet på en finaleplassering.

Men så skjedde det noe. Det var 8-dels finale, vi var fortsatt ca 48 i konkurransen som skulle skrelles ned til 24. Jeg selv følte at runden gikk ganske bra. Litt rusk, ja, men tenkte ikke tanken at det ikke skulle holde hakket videre. Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra mine trenere og gode råd til neste runde. Det var omtrent det samme som jeg selv har sagt til meg selv at jeg må fokusere på i neste runde.
Men det ble ikke noe neste runde. Jeg kom ikke inn i kvartfinalen. Jeg endte på en 25. plass.

Det var første gang i hele min dansekarriere at jeg ikke greide  å komme inn i en kvartfinale generelt, ikke bare i disco. At det ble et lite sjokk vil jeg ikke legge skjul på. Men det verste var å ikke ha forklaringen på det. Dommerne MÅ ha sett noe vi ikke så og jeg ikke følte. Men HVA ER DET??? Forsvant jeg i mengden? Var jeg ikke tilstrekkelig på?? Jeg skjønte at hadde jeg en “jobb” å gjøre.

Men det aller, aller verste var at det var første gang vi hadde mulighet til å ha med mormor på en internasjonal konkurranse. Med det faktum at hun bor så langt unna, og at jeg ser henne så ekstremt lite i løpet av året, så var det stort for meg å kunne ha henne med. Og hun ble så lei seg, så innmari lei seg på vegne av meg at jeg fikk dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi hun hadde gledet seg til å se meg danse, men jeg fikk danset så lite for henne.

Nå skulle vi reise hjem, ta sommerferie, finne ut av det og komme tilbake med “muskler”. Det var bare en hake ved det hele: Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ikke skulle stille i VM, selv om jeg hadde “gratis billett”. Det var altfor mye, altfor tett denne høsten. Og jeg ville ikke være borte såpass mye fra skolen. Så jeg måtte tenke litt mer langsiktig når det gjaldt disco.

Med mormor noen få minutter etter at jeg fikk vite at jeg røk ut. Jeg er så uendelig glad i deg mormor <3

Med mormor

DC 5 (Dance Challenge – nasjonal rankingkonkurranse nr. 5), 12.-13. september 2015:

Den viktigste DC konkurransen i 2015, ble for meg DC5. Det var da jeg skulle gå på gulvet med nye koreografier i alle mine 3 soloer; både i show, i jazz og i moderne.

Det var syretesten 🙂
Jeg var nervøs, men jeg var klar.

Først var det moderne. Jeg følte at jeg greide å gå inn i materien og formidle det slik jeg ønsket å gjøre det. Og resultatet uteble ikke: Jeg kom på en 2. plass. Følelsen var strålende.

Så kom jazzen. Denne jazzen er veldig krevende både fysisk, teknisk og når det gjelder å formidle. Jeg kjente at jeg var utenfor kroppen min i det jeg gikk ut på gulvet. Så hørte jeg trampeklapp omtrent midtveis fra publikum. Det har jeg aldri opplevd før. Og jubelen som kom i etterkant – den kommer jeg aldri, aldri til å glemme. (I mine mørke øyeblikk utover høsten, som jeg hadde en del av 🙁 var det dette jeg tenkte på.)
Jeg vant konkurransen med 5 enere og 2 toere. Det var ikke til  å tro.
Og strømmen av superlativer som “haglet” til meg i etterkant… Tusen takk til alle dere som gjorde det. Dere aner ikke hvor mye den har betydd for meg. Tanken på det hjalp meg mye utover høsten.
Denne konkurransen, de to rundene i jazz, ble faktisk til en målestokk for meg. Jeg har nesten aldri før opplevd denne graden av mestringsfølelse.

Så var det showet. Et konsept som krevde et helt annerledes bevegelsesmønster enn det jeg var vant til. Et helt annet utrykk som jeg jobbet mye med å få til. Så kom resultatet: Dommerne var ganske så enige, jeg vant showet også med 5 enere.

Jeg følte meg klar til høstens internasjonale konkurranser. Det gjensto en del finpuss, sånn er det alltid, men det skulle jeg ha god kontroll på.
Jeg gledet meg!

Pandoras eske

To uker etter DC5 reiste vi til Gibraltar til EM i Showdance. Jeg var klar i hodet, men kjente at kroppen var ikke helt slik den skal være. Det gjorde meg anspent og rotet det til i hodet også. Lite visste jeg at en kraftig infeksjon lå latent i kroppen og gjorde seg klar til å bryte ut og plage meg de neste tre månedene. Den brøt ikke ut før kvelden vi reiste hjem. På vei hjem hadde jeg nokså høy feber, og dagene etter hjemkomsten måtte jeg holde meg hjemme fra skolen.
De andre reiste da til VM i disco. Jeg droppet VM i disco for å ikke miste skolegang, og der lå jeg, nødt til å droppe skolen pga. feber og så kraftig hoste at jeg slet med å puste.

Vi tok det lettvint; tenkte at det var bare en kraftig forkjølelse så det er bare å holde senga og la kroppen hvile så går det over kjapt.

Den uken ble det ikke noe trening på meg, heller ikke uken etter, fordi da dro vi til EM i jazz og moderne i St. Petersburg.
Så dro vi til Russland.
Opplevelsen i St. Petersburg ble på en måte et deja-vu med Ørebro.
Jeg sier “på en måte” fordi først skjedde det uforklarlige og deretter gav jeg på en måte opp. En kropp som fortsatt ikke fungerte, kvaliteten i arrangementet, hotellbrann, osv. Jeg skriver mer om det i posten “EM i jazz og Moderne-2015“.

Jeg gledet meg som en unge til å komme hjem fra St. Petersburg. Men etter hjemkomst tok feberen seg opp igjen. Så ble det hvile den uken igjen. Neste helg var det NM: Jeg mobiliserte alt jeg kunne og tatt i betraktning omstendighetene, så gikk NM over all forventning.
Jeg vant showet, fikk sølv i moderne, og bronse i jazz. Og utrolig nok, greide jeg, som eneste ferske senior, å komme inn i finalen i disco.

Men med det ble kroppen min nedkjørt igjen.
Det var 4. uke på rad at jeg hadde kontinuerlig hoste og hvor feberen kom og gikk alt ettersom. Og vi dro fortsatt ikke til lege. Så dum kan man være. Kroppen er mest utsatt for å bli dårlig på nytt, når den heler seg fra tidligere sykdom. Hver gang jeg var i ferd med å bli bra igjen, var det ny konkurranse som gjorde meg utmattet, og vi trodde at det var dette som gav meg tilbakeslag.

Og sånn holdt jeg på ut hele sesongen, gjennom VM i show og VM i jazz og moderne også.

Og frustrert var jeg for jeg følte at jeg gav alt, hele veien. Helt frem til mamma prøvde å forklare at:
du kan gi meg hele lommeboken din, men hvor mye penger jeg får er avhengig av hvor mye du har i den“.
Jeg skjønte rett og slett ikke hvor nedkjørt kroppen min var.

I romjula dro vi til slutt til legen. Da fikk vi svaret. En mycoplasma infeksjon kombinert med det man kaller for “100-dagers hoste”, og ektrem D-vitamin mangel.

Men det var mye mer i Pandoras eske i det året, ikke bare sykdom (eller ekstremt talentløs tilnærming til sykdom).

Der lå det en del mer av det vonde som jeg beskriver i posten min om VM i disco 2014 i Torino. En ny rykteflom med usanne påstander ble vi konfrontert med i løpet av sommeren 2015. Det var vondt, og det tok mye oppmerksomhet og fokus i løpet av høsten. Jeg har fortalt det til meg selv helt sikkert 1000 ganger om at jeg ikke må la det gå inn på meg, at sannheten seirer som regel, men det er ikke så lett.

Men heldigvis, det lå noe annet også i Pandoras eske, ikke bare dritt og møkk:
Der lå alle de gode opplevelsene med både duo, gruppa og formasjon. Det å få lov til å danse sammen og vinne sammen med noen av mine store helter som har valgt å slutte nå (Viktoria, Vibeke og Karoline), har skapt minner for livet.
Der lå det vennskap, ekte vennskap som ikke måles gjennom antall likes eller Facebookerklæringer.
Der lå det mange nye bekjentskap og vennskap med fantastiske mennesker, som jeg gleder meg til å møte hver dag på skolen.
Der lå det masse støtte fra mange skjønne mennesker. Plutselig skjønte vi at vi ikke var alene. At folk skjønner at ikke alltid ting er slik som ryktene tilsier. Det gav oss motivasjon til å fortsette, og håp om at dansegleden og treningsgleden kan komme tilbake. At det kommer en dag hvor alt vil føles slik som det var i gamle dager.
Og selvsagt, en 4. plass fra VM i show solo, samt EM gull og VM bronse i duo med Sofie er heller ikke å kimse av 😉

2016 går jeg imøte med helt andre tanker. Jeg føler meg ikke lenger fanget i en hengemyr. Jeg sier ikke at jeg ikke kan havne der igjen, men skulle det skje på nytt, da vet jeg hvordan jeg skal komme meg ut derfra.