January 2016

St. Petersburg er en av de vakreste byene jeg noen gang har besøkt. Sjelden har vi tid til å oppleve noe av de stedene vi besøker, men forrige gang vi var der, på EM i show 2013, fikk vi besøke både Tsarens vinterpalass og en del andre vakre severdigheter. Hele sommeren så jeg frem til å komme tilbake til den vakre byen.

Men, 14 dager før, på dagen før vi reiste hjem fra Gibraltar ble jeg syk. Vi greide å få ned feberen, men jeg hadde fortsatt kraftig hoste og var generelt ikke helt bra. Jeg kontaktet ikke lege for vi trodde at det kun var en kraftig forkjølelse som kommer til å gå over av seg selv. Mellom Gibraltar og St. Petersburg var jeg kun med på en oppvisning (det var dugnad til klubben som jeg var forpliktet til fra før). Noe annen form for trening greide jeg ikke. Jeg kjente at kroppen ikke var akkurat sånn som det skulle, men jeg håpet på at jeg skulle klare å holde ut i og med at det skulle bli færre runder pga. færre deltagere enn det er som vanlig.

Vi kom frem på ettermiddagen. På forhånd ble vi fortalt at noen av rommene i den gamle delen av hotellet er både nedslitte og til dels møkkete. På lik linje med mange av de andre så fikk vi rom i den delen. Mamma sa til meg på vei opp på rommet “Vi bestemmer oss på forhånd om å like rommet, uansett. Vi skal bruke rommet for å hvile og dusje, ikke for å kose oss.” Rommet var akkurat slik den ble forespeilet, men det skulle gå greit.

Men så enkelt ble det ikke. Det brøt ut brann og det ble faktisk ganske dramatisk. Alle ble evakuerte og vi fikk ikke dratt tilbake på rommet. Seint på kvelden ble vi flyttet over til et annet hotel, det samme hvor vi bodde forrige gang.

Dagen etter startet konkurransen. De shadde da skjøvet på starten med en time, men siden vi ikke kom i senga før bortimot kl. 02.00 så ble det ganske lite søvn og hvile.

Det startet med moderne. Jeg hostet fælt og var sliten. Det ble en litt rufsete førsterunde, men vi var kun 27 i klassen og dette var 8-dels finale. Mao. de skulle kutte ned til 24. De kuttet kun 5 og jeg gikk videre. Jeg tok meg sammen – følte jeg i hvert fall, og mobiliserte alt jeg kunne. Neste runde føltes mye bedre. Nå var jeg på track. Så kom lista: Av de elleve norske som var med i kvart gikk seks videre inn i semi og fem røk ut.

Mitt navn sto øverst av de norske som røk ut. Jeg kjente overtaket av følelse av deja-vu fra Ørebro. Jeg var sjokkert. Men så plutselig hører jeg noen hviske at “Anna og Viktoria er ikke videre”. What? Viktoria ikke videre? Hun var jo favoritten for mange. Mange av oss trodde jo at hun kommer til å vinne denne konkurransen. Jeg selv var overbevist.

Jeg ser på lista. Ja, hennes navn står rett under mitt navn. Hva skjer?? Det bare surret i hodet mitt. Jeg prøvde å ta meg sammen. Tårene presset på, men jeg gikk rundt og gratulerte alle som var videre. Men selv om jeg mente det jeg sa, da jeg ønsket alle lykke til videre må jeg ha sett ut som en zombie. Jeg følte meg som en zombie. Jeanette dro til dommerpanelet for å spørre om det ikke tilfeldigvis hadde skjedd en feil. Ikke for at det skulle endre på konkurransen, semifinalene var allerede i gang, men det kunne rette på selvfølelsen til oss alle.

Men neida. Ingen feil har skjedd. Vi var ikke gode nok. Hverken når det gjaldt teknikk, koreografi eller presentasjon. Bånd i bøtta i alle fag. Ikke en gang middelmådig. Jeg hadde greid å skjønne hvis det var bare meg. Men hva med Viktoria? Hæ? Mange som leser dette har sikkert sett henne danse i Bingsfosshallen. Hun danset likeledes. Vakkert, med innlevelse til 100 og stålteknikk til 1000. Hva er det dommerne kan ha sett, eller ikke har sett?

Der og da falt alt sammen i grus. En kropp som ikke fungerer, hotelbrann, så altfor lite søvn, og opp på toppen denne dømmingen. Heldigvis hadde jeg gruppe og duo å se frem til.

Vi gjennomførte den dagens duoer og grupper. Camilla danset ekstremt bra. Hun tok det igjen for oss og tok gullet hjem. Det var veldig fortjent. Det er bare så synd at ikke Slovenia var der. De er på en måte “de beste” i faget. Men med den dansen til Camilla så tror jeg gullet hadde kommet til Norge uansett. Det hadde bare vært innmari gøy.

Dagen etter var det jazz. Det var 28 påmeldte. Alle trodde at første runde var det 8-dels finale, på samme måte som dagen før. Det var det som sto også på listene.

Jeg sleit med å mobilisere etter gårsdagens nedtur. Dagen før var det bare kroppen som ikke var på plass. Nå manglet jeg hodet også. Jeg hadde en helt elendig første runde, men Jeanette sa at det holder, no problem, men jeg må ta meg sammen. Så jeg gikk i gang med oppgaven. Det var omtrent halvveis i runden, i en runde hvor alle trodde at det var 8-dels finale, når speakeren annonserer at runden er en kvartfinale(4-dels) og at de vil kutte ned til 12, ikke til 24.

What?, spurte vi i kor. De kan ikke bare proklamere halvves i runden at dette er noe annet enn det programmet skulle tilsi. Men joda. Runden var kvart og de skulle kutte ned til 12.

Da fikk jeg følelsen av at gårsdagen skulle gjenta seg igjen. Ned i grøfta på nytt. Ned i kjelleren igjen. Resultatet overrasket ikke. Min følelse ble bekreftet. Ti stk gikk videre til semi. Jeg delte 11. plass med seks andre.

At jeg ikke kom inn blant topp ti med den dansen overrasker meg ikke. Den er grei. Jeg burde ha levert fra første runde. Det gjorde jeg ikke, fordi jeg greide ikke. Og da kan man si at “Sånn er det bare” – en setning som jeg misliker sterkt.

Norge gjorde det stort i St. Petersburg. Seniorene vant så å si alt, og juniorene gjorde det også gaaaanske så bra. Camilla ble konkurransens store vinner. Hun har gjort rent bord – rett og slett. Og jeg unner henne denne seieren så veldig mye.

På bildet her danser hun sin moderne solo:

Herregud for et fantastisk sted; Gibraltar altså. Med sin beliggenhet og historie. Fascinerende rett og slett. “Hit skal vi tilbake til sammen med guttene våre” sa mamma begeistret etter turen vi hadde til toppen av “The rock”. “The rock” er fjellet som er selve Gibraltar. Fra toppen ser man Africa/Marocco  sørover, Gibraltarstredet vestover, nordover er Spania og østover er Middelhavet. Gibraltarapene med sin historie er en opplevelse i seg selv, for å ikke snakke om kilometervis av tuneller som er borret gjennom fjellet, stedets historie grunnet sin beliggenhet, de sosiale forholdene der, osv. osv. I det hele tatt – vi ble bergtatt, rett og slett og bokstavelig talt.

Det var høstferien så vi kunne reise slik at vi fikk en ekstra dag. Det var vi glade for, men mamma angret veldig på at vi ikke tok med guttene våre; pappa og Peter altså, siden vi syntes at det var så flott der.

Vi bodde på østsiden av “The Rock” på et fantastisk flott hotell med brenningene fra Middelhavet rett under oss. Hallen var på en halv times gåtur unna, og det gikk shuttle-buss også, så det var ikke noe problem.

Det var en fin hall, med fine fasiliteter, men scenen var uvanlig høy og vi var skjempenervøse for hvordan vi skulle få opp karusselen. For det var det vi hadde som kulisse til gruppa: En kjempestor karussel som vi alle 7 kunne stå på, og som veide over 100 kg. Men det ble ikke noe stort problem likevel, fordi personalet som jobbet under arrangemanget var kjempesnille. De målte bredden på både karussel og åpningen opp mot scenen, og løftet den opp og ned som om den ikke veide noe.

Vi startet med solo. Under oppkjøringen før vi dro følte jeg at jeg var klar. DC konkurransen vi hadde to uker tidligere, gikk over all forventning, og de små ruskene jeg måtte fikse, hadde jeg jobbet med så godt jeg kunne. Så startet vi med det første runde. Det gikk… greit. Det var en grei første runde, men ikke noe halleluja over det. Det var et eller annet som var vanskelig å plassere. Jeg var litt nervøs, men det var ikke bare det. Kroppen var ikke slik den burde være.

Jeg stilte med “Finding the magic in live/In search of time” og den er fysisk veldig krevende og jeg følte at jeg slet. Jeg var fast bestemt for å hente det inn igjen i neste runde. Men greide det ikke. Det gikk litt bedre, men ikke mye over nivået runden før, likevel. Det var som om noe holdt meg igjen, mens jeg danset, og det føltes ikke bra. Jeg kom inn i semifinalen. Dette var helt klart den beste av de tre rundene jeg danset, men på ingen måte så god som jeg visste at jeg kunne prestere. Det var en følelse av at jeg gjorde mitt beste, samtidig som jeg var klar over at jeg kunne mye bedre. Paradoksalt og forvirrende.

Det ble til slutt en 8. plass. Jeg var både fornøyd og stolt over det. Fornøyd, for jeg synes en 8. plass er utrolig bra i et EM som første års senior og stolt, fordi showkonseptet mitt var så annerledes.

Jeg fikk masse spørsmål om hvordan det går, og om jeg opplever plasseringen som et nederlag. Det var da jeg skjønte at kanskje folk hadde anneledes forventninger til meg. Selina ble den beste norske senioren, hun kom på en 6. plass rett utenfor finalen, mens Camilla og jeg kom på en delt 8. plass begge. Alt i alt en strålende prestasjon av de norske.
Den store solovinneren ble Sarah Michelle. Hun danset helt utrolig bra og kom hjem med en velfortjent bronse i junior, solo.

Så var det gruppa; vi hadde den første utgaven av “Life is a magic carousel” og kom på 4. plass.

Så var det duo sin tur; Sofie og jeg. Vi stilte med “Angel“. Det var kun 13 par så det var direkte semifinale. “Angel” er litt roligere, koreografien er ikke fullt så krevende fysisk. Vi følte at det gikk bra og håpet at det skulle bli finale. Og det ble det; både på oss og på det andre norske paret, Marielle og Camilla.

Så kom finalen. Vi følte at vi klarte å mobilisere, men det var mange gode finalister. Ikke minst Camilla og Marielle. Vi syntes at de danset veldig bra. Så kom premieutdelingen. Det ble en gjentagelse av fjorårets opplevelse i VM i jazz duo: Vi vant. Det var ikke til å tro.