Jazz solo, 2015
Musikk: Mickael Jackson, They don’t care about us
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
Målet mitt for 2015 var å utfordre meg selv, gå ut av min egen komfortsone. Man ser etter hvert et “mønster” av hva det er som fungerer både av dansestil og hva det er dommerne liker. Jeg tenker at dersom man hele tiden gjør kun det man opplever fungerer både for en selv og for dommerne, da stopper utviklingen. I hvert fall bremses den.
Det var grunnen til at jeg gikk for denne musikken. Den har et strekt budskap og krever et utrykk som er lysår unna min egen personlighet.
Jeanette gjorde det nok en gang: Hun har skapt en koreografi med et styrke som ikke kan måles hverken med antall decibell eller antall hestekrefter. Men det gjaldt å danse det.
Koreografien krevde ikke bare teknikk og uttrykk, den krevde KONDIS. Men det hadde jeg jo. No problem.
I starten.
Så kom utfordringene etter hvert. Høsten 2015 fikk jeg problemer med helsa og det gikk kraftig ut over både mengde og kvalitet på treningene jeg kunne gjennomføre. Noe som igjen har påvirket resultatene.
Jeg skriver mer om dette i posten “2015 – Pandoras eske“.
Resultatmessig (internasjonalt) kom jeg ikke med dette programmet i nærheten av det jeg klarte med de forrige programmene.
Men den gav meg den STØRSTE opplevelsen NOENSINNE med publikum. DC5 2015 – den konkurransen kommer jeg aldri til å glemme.
Den veier opp alt i forhold til resultater i jazz.
Resultat er en ting, men tilbakemeldinger og andre sine meninger jeg fikk på vegne av jazzen gjennom hele høsten, er det jeg velger å se på. Det har hjulpet meg, og jeg er også veldig takknemlig hver gang noen velger å komme bort.
