Barneårene

“Hun har en røff dansestil. Vi må lage en røffere drakt til henne“, sa Mona.
Det var etter at mamma har forsøkt å være kreativ. Jeg vokste fra min gul-oransje discodrakt og måtte ha ny. Mamma hadde løsningen: Jeg hadde nettopp rykket opp til kategorien “mester” i freestyle og hadde en drakt fullt av paljetter. Mamma byttet hodepynten som var av fjær med pannebånd, og vips, jeg hadde ny discodrakt. “Drakt er vel drakt“, sa mamma.

Jeg turte ikke å si så mye men ble veldig glad da Mona sa det hun sa. Jeanette var enig med Mona og sa bare kort til mamma “Jeg skal hjelpe deg Irma jeg. Blir med deg til Angie’s og plukker ut stoff så kan du sy 🙂” Så plukket hun ut stoff med sølv-hvite ruter som skulle kombineres med sjokkrosa. Mamma fikk nesten sjokk og fortalte senere at der og da trakk hun bare en stille konklusjon: “Dette faget har jeg ikke peiling på. Her gjelder det å legge egen smak til side og lytte til de som kan dette.”

Og med det begynte det som etterhvert ble (nesten) mitt varemerke over en tid: Caps og rutete bukser.

“Hun kom som en komet“, sa Mona til mamma etter mine første to konkurranser i freestyle på slutten av året 2007. “Hun må begynne å stille i disco. Jeg tror disco vil passe  veldig bra for henne“. Så lagde hun min første disco solo.

Mamma skulle sy min drakt. Det var min aller, aller første discodrakt. Det ble en drakamp. Jeg ville ha den i gult kombinert med oransje, og med frynser på. Mamma syntes det var en helt forferdelig fargekombinasjon. Hun ville ha den i burgunderrød. Jeg gav meg ikke. Og da sa hun, OK, vi spør Mona. På den tiden var det slik at det Mona sa, det kunne ikke diskuteres. Og jeg tror at  hun var overbevisst om hva Mona skulle si.

Stort ble hennes overraskelse da Mona sa begeistret at “det blir kjempekuuuult i gult og oransje“. Så da ble det slik. Og jeg syntes at drakta ble kjempefin selv om frynsene mamma brukte var gardinfrynser.

Jeg stilte i åpen klasse for aller første gang i mars 2008. Jeg gledet meg stort; og husker at alle ble overrasket over hvor bra det gikk. Jeg var bitt av bacillen. Jeg øvde og øvde og øvde. I oktober var det årets største konkurranse – NM for de store.

En uke før konkurransen sa Mona til mamma at “Anna skal stille i kategorien Rising stars“. Rising stars var den kategorien hvor de beste stilte.
“Mener du der de der, Selina, Sophia, Sofie og alle de andre gode stiller? De er jo milevis foran Anna” – prøvde mamma…
“Ja. Men hun er god nok til å stille der.” – sa Mona kort og gikk videre.

Jeg husker ikke om jeg var nervøs; mamma sier at jeg var ikke det, men at hun selv var kjempenervøs. Dette var på den tiden hvor det var plassering også i barneklassene, ikke poeng. Hun fortalte at hun nesten begynte å be til gud om at nest sist – den var bra nok, bare ikke sist, for min egen del… Hun var så redd fordi hun trodde at nå skulle jeg ta den siste plassen og kanskje miste lysten jeg hadde på grunn av det.

Så danset vi rundene våre. Jeg husker ikke mye av dansen, heller ikke så mye av premieutdelingen. Husker bare at det var en svær tjukkas(turn matte) i hallen rett ved siden av ribbeveggen. Dit løp jeg etter premieutdelingen og satt meg ned midt på den. Jeg holdt pokalen fast på fanget mitt og kunne ikke tro det: Det var min første “første plass”-pokal.

Aller første gang jeg danset disco duo, var det med Selina. Hun var egentlig dobbelpartner med Maria (Øverdal), men Maria kunne ikke være med på den konkurransen vi skulle til, så da ble jeg vikar 🙂 Jeg lånte Maria sin drakt og lærte deres duodans så godt jeg kunne hovedsakelig under oppvarmingen.

Vi danset i barneklassen og jeg husker veldig godt at gulvet på den konkurransen var fryktelig lite og det virket som om vi var 1000 stykker uti der. Det var som å være sild i boksen. Det var nesten ikke plass til å bevege seg. Midt i dansen i første runden stoppet vi bare opp, så på hverandre og sprakk ut i latter. Begge glemte dansen. Det var rett og slett håpløst, fordi det var så trangt og begge fikk fullstendig hjerneteppe. Men vi gikk videre ved at vi gjorde den delen vi husket der og da på nytt helt til musikken stoppet. Og da ble det øving i pausen skal jeg love deg…

I neste runde gikk det litt bedre. Det var litt mere plass og jeg ble i mellomtiden tryggere i dansen. Sånn gikk det runde etter runde og vips, så var vi i finalen. Det var gøy. Da vi gikk ut på gulvet i finalen, da kunne vi dansen og vi bare kjørte på. Koste oss og gav alt.

Og vi vant 🙂 Det var ekstremt gøy!