Freestyle

Det var høsten 2007. Jeg hadde nettopp startet å trene sammen med mester-partiet; ikke fordi jeg var god nok for det, men fordi det det som passet tidsmessig og jeg fikk lov til det. Så plutselig sier Mona til mamma at jeg burde begynne å konkurrere. Vi ante ingenting om hva og hvordan og opplevde at det var vanskelig å finne ut av det. Synneve og mammaen hennes var som hjalp oss på min første konkurranse. Det var da mamma tenkte at alle nybegynnere burde få en fadder som hjelper til å komme i gang.

Det var novembermesterskapet 2007. Og det var Freestyle. Å stille i dansekonkurranse på den tiden var ensbetydende med å stille i Freestyle, i hvert fall der jeg var. Og det er helt naturlig det: Jeg kan ikke forestille meg en mer gøyal, mer energisk dansestil enn freestyle. Den skaper rask mestringsfølelse og  det er lett å like.

Jeg har hørt mange ganger meninger i etterkant om at Freestyle er ikke dans. Men hva er “dans”? Hvis man ser på dans som kunst, da kan jeg være enig, men hvis man ser på dans som idrett, da er Freestyle absolutt på høyden. Og man trenger ikke annet bevis enn bare å se på prestasjonen til de aller beste: styrke, spenst, hurtighet, kroppskontroll, osv. osv. Freestyle skaper “atleter”. Det trengs utrolige ferdigheter for å klare å nå toppen. Ta en titt på de som er på toppen, på hva de gjør, hvilken ferdigheter de har. Det går ikke an å ikke bli imponert.

Men tilbake til min første konkurranse: Jeg husker ikke mye av konkurransen, men jeg husker veldig godt innmarsen. Jeg var så ubeskrivelig stolt. Det var i Skedsmohallen. Gulvet virket enormt. Foreldrene/publikum sto på utsiden  av gulvet og klappet. Og vi marsjerte inn og vinket stolt. Det var stort.
Ja, dette var riktig for meg, dette ville jeg være en del av. Og slik ble det 🙂

Teknisk sett så startet hele min dansehistorie med at mamma meldte meg på et dansekurs ved Studio Dans på Skedsmokorset.

Jeg sier “teknisk” fordi egentlig begynte det mye tidligere. Jeg var 1 og 1/2 år da jeg begynte i barnehagen “Takt og Tone” på Lørenskog. Jeg husker ikke så mye fra den tiden, bare at barnehagen var verdens beste sted å være og at jeg var veldig lei meg da jeg skulle begynne på skolen. Jeg ville rett og slett ikke det, jeg ville fortsette i barnehagen. Mamma fortalte at jeg elsket å klatre i trærne og å sitte på fanget til Unni og klappe ut rytme og takt på sanger.

Jeg var 7 år gammel da jeg begynte på Studio dans sammen med to venninner. Det var de som overtalte meg, jeg var ganske usikker om jeg ville det eller ikke. Grunnen til det var at broren min drev med svømming på den tiden og han var ganske flink og jeg ville bli som ham. Det endte med at i det halve året drev jeg med både dans og svømming.

Så skjedde det noe; jeg ble bitt av dansebasillen. Høsten 2007 gikk begge mine venninner også over til håndball mens jeg valgte å fortsette. Problemet var at det kurset jeg var med på kolliderte med svømmingen så mamma spurte om det var en alternativ mulighet. Jeg ble testet av en av trenerne (Heidi, mammaen til Selina) og fikk lov å trene sammen med “Mester-partiet” hos Mona.

Da ble det plutselig litt skummelt. Jeg husker at der var blant annet Angelica, Sophia, Sofie, Synneve, Juliane, Stine, Ine, Elise (jeg er usikker om jeg husker alle så jeg beklager hvis det er noen jeg glemmer her). Jeg kjente ingen og alle var så gode. Vi skulle tøye og de fleste sklei bare rett ned i spagaten. Min “spagat” kunne man trygt krabbe under. Jeg var stiv som en stokk men fast bestemt: Jeg skulle bli like flink som de andre var.