Monthly Archives

January 2017

Livet

Aaahhh, muskler

Det har jeg nok av. På godt og vondt.

Jeg har opp gjennom årene fått mange kommentarer pga. musklene mine og styrken min. Kun fine kommentarer, bare sånn at det er sagt. Og det er gøy, eller rettere sagt, det har vært veldig gøy å ha den styrken jeg har. Ikke minst da jeg hadde det som ”idrett” å konkurrere ut broren min ved å utfordre ham med armhevinger da jeg var liten.

Men det er ikke bare plusser ved å ha sterke muskler, for de gjør en faktisk stivere. Noen gangen motarbeider styrken fleksibiliteten, som vi dansere er så til de grader avhengige av.

Så er det ikke alltid de musklene som det er hensiktsmessig å aktivere som man greier å aktivere. Og som resultat kan man ende opp med at man har mye av noe man ikke trenger så mye av, og skulle gjerne hatt mer av noe annet man ikke har så mye av.

Men nei, jeg sutrer ikke, jeg klager ikke. Jeg bare konstaterer fakta.

Og faktum er at jeg har overutviklet min ”Rectus femoris” og ”Gastrocnemius” og dette gjør at jeg sliter med å få rettere og høyere bein uansett hvor mye jeg tøyer. Jeg må aktivere min ”Gracilis”. Den må begynne å jobbe og de to andre må lære å slappe av. Da vil det gå bra – fikk jeg beskjed her om dagen.

Javel, jeg skal ta det opp med ”dem” – sa jeg.

2016 - 2. års senior Konkurranser

Dance Challenge 4 – mai, 2016

Det er søndag kveld. Vi har nettopp kommet hjem fra et to dagers ”maratonløp” av en konkurranse (slik det pleier å være…) og jeg sitter her og greier ikke helt å fatte en god stolthet jeg sjelden har over meg selv.

Jeg er sliten. Kroppen er veldig sliten. Men jeg gleder meg til å gå på skolen i morgen og danse igjen.

Denne konkurransen ble både spennende, utrolig energigivende og vemodig.

I moderne skulle jeg for aller første gang stille med ”Fly”. En nydelig og sår sang som er sunget av Celine Dion på den måten bare hun kan synge.

Viktoria og Jeanette har laget koreografien som jeg synes passer veldig fint til sangen og uttrykket. Og før konkurransen låste mamma seg inn på syrommet igjen for å lage dette modernekostymet, og etter noen uker med frustrasjon kom hun frem med noe (les: ”kostyme”) og sa:

  • bodyen ble slik du ville ha den, men jeg var ikke enig med meg selv når det gjelder hvilket skjørt vi skulle ta, så jeg sydde like gjerne opp begge alternativene.

Typisk mamma, men da er valgmuligheten åpen…

På konkurransen hadde vi semifinale og finale i moderne. Første runden ble den beste.

Slik trenerne kjenner meg så pleide/pleier jeg alltid å bygge meg opp fra runde til runde. Dvs. at jeg ble bedre hvor hver runde som gikk. Så jo flere runder, jo bedre sluttresultat i finalen. Nå er det blitt mer slik at dersom jeg har en superbra første runde, så greier jeg stort sett ikke å toppe den runden igjen i neste runde. Enten holder jeg meg på samme nivå, eller så faller det litt. Runden etter det igjen (3. runde) så kan alt skje. Men kommer jeg til det stadiet, har jeg ofte bestemt meg enda mer mentalt, så da topper jeg begge de rundene jeg allerede har vært gjennom.

Uansett, første runden ble superbra, neste runde ble ikke like bra. Det var finalerunden. Jeg følte i all fall at finalerunden falt litt. Trenerne syntes at den var ca på nivå med første runde. Men det var greit, det var første gang. Jeg var veldig tilfreds med den første runden, så dansemessig burde jeg i prinsippet være fornøyd med finalen siden de visstnok var like. Men kun kun teoretisk, og kun med meninger utenifra, fordi samme hvordan det så ut så er det alltid kjipt når du selv føler at du kunne gjort det litt bedre.

Denne konkurransen var det mine jazz og show koreografier som jeg danset for aller siste gang. Det er alltid trist å gi slipp . Ny begravelse. Neida, men jo, trist. Og selv følte at det var noe av det beste jeg har gjort noensinne med disse koreografiene.

Det var innmari gøy å få det til på denne måten her for aller siste gang. Man ønsker jo helst å gi slipp på noe når en føler at det er på topp. Heller det enn omvendt.

Men selv om det var trist så var det litt godt også. Disse to koreografiene er noen av de tyngste(fysisk) jeg har hatt gjennom tidene. Spesielt jazzen. Det er ikke to koreografier som jeg savner, men som det var trist å gi slipp på, fordi lærings- og utviklingskurven har vært så høy. Jeg har lært mer på disse to dansene enn noen annen koreografi tidligere. Det var så deilig å vite at jeg slapp å trene på disse videre, og at jeg slapp å gjøre dem på konkurranse. Samtidig var det trist å legge dem fra seg, fordi de betyr en del for meg når det gjelder erfaringer og personlig utvikling.

Så var det disco da. Jeg kjente at kroppen var i slaget den dagen. Humøret var også på topp. Deilig. Og atter en gang er jeg aller sist på startlista, noe som betyr at dersom jeg kommer til finalen da er jeg sistemann ut på gulvet. ”Ulempe” i den forstand at da får man ikke hentet seg inn ordentlig igjen til den aller siste fellesrunden, men dette fryktet jeg ikke. Ikke nå lenger. Anna står ikke først på lista, og da klager ikke Anna. Nå er kondisen på plass igjen, så det er bare å legge frykten til side. Fokusere på den fordelen at ved å være sistemann, så er du det siste dommerne ser av solo, og du får mest pause før soloen også av alle finalistene. Fordelen varer jo da helt frem til du er ferdig med soloen, og du må forberede deg mentalt på å dø i siste minutt, siden det er så å si rett på.

Så jeg kjørte bare på. Følte at det gikk bra. Men alle vet jo om det høye nivået. Du jobber i grunn hardest for å komme inn i finalen føler jeg, og etter det så føler jeg at det nesten er dumt å sette seg forventninger fordi nivået er så høyt at det alltid kan gå alle veier. Jeg var i grunn veldig fornøyd med bare å klare å komme inn i finalen, men da premieutdelingen nærmet seg begynte jeg å kjenne sommerfuglene i magen – det er bare å innrømme. Selv om jeg kunne ha blitt ropt opp først. Alle plassene blir ropt opp fra sjette plass (som det var her) først og så oppover. Jeg reiste meg for hver plass – klar til å gå og ta imot premien. Først sa de at det er delt 6. Plass, men det ble delt til Sofie og Tuva. Så atter en gang holdte jeg på å løpe da Hannah Lovise ble ropt opp. Våre navn lyder så likt gjennom mikrofonen at jeg blir alltid forvirret av det. Men neida. denne gangen var det henne og ikke meg som ble ropt opp på 5. plass. Så gikk 4. plassen til Pernille og da var jeg i hvert fall klar. Mei neida, tredje gikk til Julie og da var det bare meg og Øyvind som sto igjen. Andre plassen gikk til selveste Øyvind Gulli. Skjønner dere det?? Det gjorde i hvert fall ikke jeg der og da.

Det måtte fordøyes, men jeg innvilget meg en kort liten stund til å NYTE det først. Dette hadde jeg jobbet hardt for, veldig hardt for. Ikke plasseringen, men å endelig være tilbake i toppform. Trenerne sa at det var vel fortjent, og det sa jeg til meg selv også. Jeg var genuint glad, og stolt over meg selv.

Resultater – solo:

  • Moderne: 1. plass
  • Jazz: 1. plass
  • Show: 1. plass
  • Disco: 1. plass

PS! Mandagen etter konkurransen gikk jeg inn for å se på marks, og da måtte jeg bare sette meg tilbake i stolen: Jeg vant moderne-grenen med 5 av 7 mulige enere, jazzen med 6, showet med hele 7, og discoen med 4 enere og 3 toere. Det er ikke til å tro. Rett og slett.

Men: Følelsen av å ha den stoltheten overgår alle enerne til sammen.

Nå gleder jeg meg til å reise til Slovenia i pinsen. Det gjør jeg virkelig.

2016 - 2. års senior Konkurranser

Dance Challenge 3 – april, 2016

Det å gå på gulvet med å vite at det sannsynlig vis er den siste gangen man danser denne dansen, er vemodig. På denne konkurransen skulle jeg ta farvel med ”Goodbye my friend”. Altså, modernen min. Høres ut som at man planlegger begravelse og alt sammen, men man får en slags nærhet til dansene sine når det er de du jobber med dag inn og dag ut hele året.

Jeg hadde lyst til å prøve ut en vri på kostymet. Den aller siste gangen. Ikke fordi jeg var misfornøyd med det jeg hadde, tvert imot, men rett og slett for å se og erfare hvordan det vil fungere å gjengi denne koreografien i noe annet. Det ble en catsuit. Det er alltid litt ”farlig” å danse med en body/balletdrakt som jeg hadde før, selv om jeg tipper at 80% av alle kostymer har det. Rett og slett fordi dersom du ikke har håndballklister eller noe annet til å feste skjæringen ved beina med, så vil du nok ende opp med en advarsel fordi den glir opp. Selv med mye håndballklister så har jeg fått advarsler. Derfor ville jeg ha en catsuit, fordi den har bukse. Stoffet kjolen på det opprinnelige kostymet er også av ekte samisk bunadsull, noe som gjorde kjolen stiv og VARM. Jeg ønsket å prøve med noe enklere på kroppen, så jeg spurte mamma om hun kunne ”slenge sammen” en catsuit for anledningen, og det gjorde hun.
Jeg merket at jeg følte meg friere i den, og tilbakemeldingen fra mine trenere var at kostymebyttet ikke påvirket helhetsuttrykket, noe som var veldig bra. Så jeg tar med denne erfaringen videre.

På selve konkurransen følte jeg at jeg hadde to gode runder med ”Goodbye my friend”. Kanskje de beste noensinne. Jeg ser i hvert fall ikke hva jeg kunne ha gjort annerledes. Det er jo alltids noe man kan forbedre, men noen ganger må man klappe seg på skulderen også. Jeg følte at jeg fant den riktige balansen i uttrykket uten å overdrive og uten å holde tilbake. Jeg husker godt at jeg var spent på om jeg kom til å greie å toppe godfølelsen jeg fikk på konkurransen før, DC2, og det greide jeg. Jeg var fornøyd. Veldig fornøyd! Følte at dette ble en verdig avslutning på et prosjekt som var både utfordrende og utviklende. Takk svenske Jon Henrik for vakker musikk, takk Iza for vakker koreografi og takk Jeanette og Viktoria for nyttig og fantastisk ”pirk”.
”Goodbye my friend” – ha det bra, min gode venn. 😉

Når det gjaldt både jazz og show så følte jeg ikke at jeg greide å fullføre og gi det kunne 100%. Det var en frustrerende følelse, fordi jeg gav det jeg greide men så var det akkurat som om noe holdt igjen det siste lille ekstra. Samme følelse hadde jeg som når du for eksempel prøver å bevege deg stort og fritt, men du har på deg en altfor trang trøye. Samme hvor mye energi du bruker så blir ikke trøya større. Du føler deg litt halv kvelt, selv om du puster helt fint.

Det med trøya var kun en metafor for å illustrere. Når jeg danset på gulvet virket det som at noen holdt en hånd på bakhodet mitt. Det var en rar følelse som ikke slapp. Det kan ha vært nerver eller at jeg rett og slett var stiv i nakkemuskulaturen. Men jeg følte det ikke slik under modernen, samtidig som jeg har blitt ganske flink til å kontrollere nervene mine. Sosialt sett så har jeg veldig mye som skjer rundt meg. Veldig mye positivt, men også veldig mye som dessverre er negativt ladet. Når jeg tenker tilbake og minner meg selv om hva som skjedde i denne tiden så er jeg helt sikker på at det var ytre påvirkninger som satte den hånden i bakhodet mitt. Jeg skulle ønske at jeg greide å riste den hånden av. Det fikk jeg til i moderne, men ikke alt er det lett å takle.

Siste på programmet var disco, slik det pleier å være. Første runde gikk strålende. Jeg følte jeg var i slaget. Så skjer det noe i andre runde som var semifinalen. Lufta gikk liksom ut. Dette ble en ganske elendig runde og jeg var dermed forberedt på å danse B-finalen. Men denne gangen må jeg ha hatt marginene på min side for underlig nok, da lista kom så sto navnet mitt der blant A-finalistene. Trenerne sier at alle rundene er like viktige, så jeg må ha overlevd på første runden.

Gjett om jeg ble glad!

I finalen skrudde jeg på alt. Jeg følte at jeg måtte gjøre meg verdig for den finaleplassen jeg hadde fått. Nå var jeg sistemann ut på gulvet i solo delen også. Jeg er alltid på en av endene av lista, men var hverfall ikke først. Først er det jo felles runde, så solo, og deretter felles igjen. D.v.s. at de som danser solo enten først eller sist får to runder på rad. Klart at vi får et par sekunder mellom til å drikke litt vann og slikt, men det er ikke til å sammenlikne med dersom du er i midten og har skikkelig pustepause mellom alle runder.

Jeg tenkte at hvis jeg gir alt i solo, kommer jeg til å dø i fellesrunden som da er rett etter. Men da får jeg ”dø” da, tenkte jeg. Og det gikk bra etterpå også, jeg lever fortsatt i dag. Men nivået er sinnsykt høyt, og man vet jo aldri hvordan dommerne tenker og hva er det de foretrekker. Pernille vant og jeg ble nr. 2. Dette var over all forventning, og jeg var kun en vandrende glad unge etter det.

DC3 var for øvrig den første konkurransen på over 6 måneder hvor jeg følte å ha en kropp som fungerer slik jeg er vant til. Selv om alle grenene ikke gikk så optimalt som det jeg skule ønsket, så sto det hvert fall ikke på sykdom. Nå gjelder det bare å få med hodet også.

Det er deilig å endelig være tilbake. I hvert fall fra halsen og nedover.

Resultater – solo:

  • Moderne: 3. plass
  • Jazz: 3. plass
  • Show: 4. Plass
  • Disco: 2. plass
Csikszentdomokos Livet

Trist og glede – mars 2016

Da jeg skulle starte bloggen har jeg sagt at jeg skal være dønn ærlig. Det har jeg holdt meg til hittil og kommer til å fortsette fremover.

Men jeg har ikke lovet å skrive om alt. For det som har skjedd før påsken er det rett og slett ikke mulig for meg å skrive om på en offentlig side.

Jeg driver med å forberede materiale til en audition. Så skjer det, ”det” jeg ikke vil skrive om… Det er ikke noe som påvirker meg som person, heller ikke dansingen min, men noe som gir et bilde av en trist side i denne idretten. Helt sikkert alle andre idretter også, men jeg har kun min idrett å ta utgangspunkt i. En side, som kan beskrives med to enkle ord: Sjalusi og misunnelse.

Det finnes en bok som heter ”Trist som faen”. Tror det var Ari Behn som har skrevet den. Jeg lufter ”saken” for å vise og huske at jeg fikk dette i fanget, for å vise litt av min hverdag uten å nødvendigvis gjengi innholdet.

Saken ble veldig enkelt lagt til side, fordi jeg var så glad, så glad fordi i skulle reise ned til mormor denne påsken. Kun mamma og jeg. Guttene (Peter og Pappa) skulle bli her hjemme. Og mormor skulle ikke vite noe om det. Vi skulle bare dukke opp.

Det er alltid et stort prosjekt å reise ned til Romania. I luftlinje er det ca 250 mil unna. Plutselig så ”enkelt” bare dukker vi opp på dørmatten. Det ble århundrets overraskelse. Hun trodde ikke egne øyne da vi kom inn døra. Hun ble så glad at det er ikke til å beskrive. Den dagen vi ankom holdte hun meg i hånda hele dagen, greide ikke å slippe. ”Jeg må være sikker på at dette er sant, at jeg ikke bare drømmer” – gjentok hun til stadighet. For henne er det forståelig at hun reagerte slik. Med bil tar det fire hele dager som må settes av. Med fly, en hel dag. Vi ser henne i gjennomsnitt 2 uker i året der nede, og hver gang vi kommer ned for sommeren, må hun forberede huset, rett og slett fordi den delen vi bor i er ikke i bruk i det hele tatt med unntak av når vi er der.

Det ble en påske full av nærhet, full av kjærlighet; en påske jeg aldri kommer til å glemme.

Denne sommeren kommer til å bli annerledes og rar på den måten at det er for første gang i hele mitt liv at vi velger å ha sommerferien et annet sted enn i Romania. Vi drar  til USA, og med alle reisene til høsten i tillegg, så har ikke mamma og pappa nok ferieuker til å kunne besøke mormor. Vi prøver ut i år men man skal ikke se bort ifra at det blir med denne ene gangen, for vi elsker å være i Romania.

Men til gjengjeld får vi mormor på besøk. Hun pleier å komme til oss noen ganger og da er hun hos oss i flere uker. Da vi var små var hun hos oss i flere måneder hver gang. Det var veldig bra for oss, for meg og broren min, og det var til stor hjelp til mamma og pappa. Men nå, etter at hun er blitt litt eldre og helsa har begynt å svikte så gruer hun seg til den lange reisen, selv om det går relativt fort med fly. Hun vil ikke lenger fly alene. Så det betyr at mamma må reise ned og hente henne og reise sammen med henne igjen når hun skal hjem. Men det gjør vi mer enn gjerne. Og det kommer alltid til å være slik.

2016 - 2. års senior Konkurranser

Dance Challenge 2 – 2016

jacksonstr.com cheap levitra Det jeg husker best fra denne konkurransen er temperatur. Det var så innmari kaldt i hallen. På og av med klær. Istappen Anna møter skøytebanen i Kjennhallen. Neida, det var ikke ille. Ofte når vi er ute og reiser vet vi aldri hva vi møter på, så med gode erfaringer løste det seg fint. Jeg danset min moderne runde. Konkurransene begynner alltid med moderne-grenen. I den innledende runden, som var semifinale, kjente jeg at NÅ greide jeg det. Jeg følte det i all fall selv. Det vil si at jeg greide å formidle akkurat slik jeg ønsket å formidle, og følte at jeg danset bra også. Det var gøy å danse og jeg koste meg! I finalerunden følte jeg at jeg danset like godt fra publikum sitt ståsted, men jeg hadde ikke den samme gode følelsen inneifra som runden før.

Jazzen og showet følte jeg var det beste jeg noensinne har levert.

Og det gikk atter en gang overraskende bra i disco. Forrige gang trodde jeg at det kun var flaks at det ble så bra. Men etter denne omgangen fikk jeg opp en god del selvtillit igjen.

Når hele konkurransen var over var det to av utenlandske dommere som sto der og pratet. Vi var på vei ut. Vi fikk øyekontakt med dem, sa høflig ha det bra før de stoppet meg.

Den ene kommenterte jazzen og sa at jeg blåste ham av banen med det. Den andre var veldig fan av showet mitt. Det var veldig, veldig gøy å høre, og  veldig oppbyggende!

Resultater – solo:

  • Moderne: 3. plass
  • Jazz: 2. plass
  • Show: 1. plass
  • Disco: 3. plass

Forestillinger Livet Moderne

BlackBox – elevforestilling 2016

https://www.youtube.com/watch?v=zXwTL4ORMbM

Skoleforestillingen for danselinja på Edvard Munch settes opp hvert år i februar på BlackBox teater, som ligger ved Carl Berner i Oslo. Som førsteåring, ble det første gang for meg og min klasse. Hver klasse fremfører sine numre, og enkelte får også lov til å danse solo. For første gang i historien åpnet skolen opp en mulighet også for førsteklassingene til å danse solo. Tidligere har kun 2. og 3. Klasse hatt denne muligheten. Man kunne melde seg på og det ble avholdt en audition i slutten av november. Jeg meldte meg på og jeg fikk lov til å danse min moderne solo. Det var stort for meg. Da jeg så navnet mitt i programmet fikk jeg omtrent gåsehud.

En hel uke tilbragte vi på BlackBox. På de fleste dagene var oppmøte mot ettermiddagene, så det var ikke et slit, men dagene var likevel lange. Resten av skolen hadde naturligvis fag, og egentlig hadde vi det også. Vi gikk glipp av undervisning, men fikk gyldig fritak. De enkelte dagsforestillingene hvor det ble tidlig oppmøte for oss var satt av til elever ved skolen, slik at de kunne komme og se på om de ønsket. Disse dagsforestillingene foregikk i skoletiden, så da fikk også disse elevene gyldig fravær. Det jeg liker med dette er at skolen legger opp til et felleskap for elevene, og at skolen legger opp til at man har mulighet til å støtte hverandre, på tvers av linjer.

Selvsagt var det ulikt publikum hver dag, men én dag var svært spesiell, fordi da satt veldig mange kjente folk fra Norges ”danse elite” i publikum. Blant annet Silas Henriksen som er danser i Operaen og har vært danser i kompaniet til Netherlands Dance Theatre i mange år, dersom man har hørt om det. Det friket ut omtrent alle sammen tror jeg, men på en god måte. Vi ble mer skjerpet kan man si. Om vi danset bedre av den grunn, det vet jeg ikke, fordi i sånne situasjoner kan det gå begge veier. Det er i all fall den dagen jeg husker både mest og minst av. Men det var en minneverdig og ekstremt morsom dag. Størst av alt var tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant: De var virkelig overveldende!

GØY; både for sceneerfaring og for selvtilliten.

Meeeeen, etter BlackBox uken følte jeg meg sliten, naturligvis. En hel uke med dans i mange timer hver dag. Veldig gøy, men energikrevende også. Jeg hadde ikke akkurat overskudd igjen mot slutten men jeg følte meg ikke dårlig. Det er en stor forskjell mellom de to. Den helsikkes infeksjonen, den var jeg ferdig med for lengst.

Jeg følte meg frisk, men mamma så innimellom at jeg plutselig ble helt blek i ansiktet. Jeg la ikke merke til det, men enkelte dager var jeg også utrolig trøtt uten grunn. I vinterferien sendte mamma meg tilbake til legen igjen. Dritt. Ny runde med prøver og analyser. Men så ble jeg jo satt på en antibiotika-kur. Dritt igjen, fordi det betød at jeg var visst fortsatt ikke kvitt sykdommen likevel. Men jeg tok tablettene med glede, fordi da var jeg med sikkerhet ferdig med møkka.

Og ”dessverre” merket jeg effekten umiddelbart. Det lettet allerede etter 3-4 dager. Kroppen føltes annerledes, ….igjen.

På den tiden hadde vi kommet inn i februar, men antibiotikaen burde allerede ha skjedd for 5 måneder siden, akkurat som at jeg skulle ha besøkt legen så mye tildigere fra begynneslen av.

2016 - 2. års senior

Dance Challenge 1 – 2016

Jeg husker godt at jeg var nervøs før DC1, jeg var nervøs for hvordan kroppen min kom til å føle seg i en konkurransesituasjon igjen, med tanke på at nå følte jeg meg bra. I all fall mye bedre.

Jeg har alltid vært redd for å bli sliten. Dersom du spør meg før en konkurranse, spesielt i utlandet, om hvorfor jeg er nervøs, så er det svaret du vil få. Til tross for at jeg ikke har ”noe problem” med å dytte meg selv til det ytterste på trening, så er det den frykten av å ikke kunne yte maksimalt, den er ille. Og det er den følelsen jeg får når jeg blir sliten. Det er nok det som gjorde størst tilbakeslag på meg i fjor. I og for seg så er det jo greit å ha det som ”frykt”, siden jeg vet at det ikke er farlig å bli momentan sliten. Men det er aldri en behagelig følelse å føle seg utmattet når du skulle ønske at du hadde energi. Før DC1 var jeg redd for å få denne følelsen i løpet av konkurransen. Det var nok en gang her nervene satt seg fast. Men det gikk faktisk ganske bra, og det mest overraskende av alt var at kondisen min var mye bedre enn det jeg, mamma og trenerne hadde antatt etter denne sykdommen. Etter konkurransen ble det en veldig god opptur for meg å sitte igjen med den følelsen i stedet for det motsatte. I forhold til høsten 2015, så følte jeg meg nå så mye bedre. Likevel så merket jeg at jeg fortsatt hadde en del å gå på. Litt hoste her og der, og også konstant snufsing. Litt feber fra tid til annet. Jeg var ikke blitt kvitt alt, jeg var på vei. Men herregud, jeg har ikke raketter på føttene heller, men bygger meg sakte og sikkert oppover.

Resultater – solo:

  • Moderne: 2. plass
  • Jazz: 3. plass
  • Show: 3. plass
  • Disco: 2. plass

Kunne ikke vært mer fornøyd og stolt over meg selv. 🙂