Jeg husker godt at jeg var nervøs før DC1, jeg var nervøs for hvordan kroppen min kom til å føle seg i en konkurransesituasjon igjen, med tanke på at nå følte jeg meg bra. I all fall mye bedre.
Jeg har alltid vært redd for å bli sliten. Dersom du spør meg før en konkurranse, spesielt i utlandet, om hvorfor jeg er nervøs, så er det svaret du vil få. Til tross for at jeg ikke har ”noe problem” med å dytte meg selv til det ytterste på trening, så er det den frykten av å ikke kunne yte maksimalt, den er ille. Og det er den følelsen jeg får når jeg blir sliten. Det er nok det som gjorde størst tilbakeslag på meg i fjor. I og for seg så er det jo greit å ha det som ”frykt”, siden jeg vet at det ikke er farlig å bli momentan sliten. Men det er aldri en behagelig følelse å føle seg utmattet når du skulle ønske at du hadde energi. Før DC1 var jeg redd for å få denne følelsen i løpet av konkurransen. Det var nok en gang her nervene satt seg fast. Men det gikk faktisk ganske bra, og det mest overraskende av alt var at kondisen min var mye bedre enn det jeg, mamma og trenerne hadde antatt etter denne sykdommen. Etter konkurransen ble det en veldig god opptur for meg å sitte igjen med den følelsen i stedet for det motsatte. I forhold til høsten 2015, så følte jeg meg nå så mye bedre. Likevel så merket jeg at jeg fortsatt hadde en del å gå på. Litt hoste her og der, og også konstant snufsing. Litt feber fra tid til annet. Jeg var ikke blitt kvitt alt, jeg var på vei. Men herregud, jeg har ikke raketter på føttene heller, men bygger meg sakte og sikkert oppover.
Resultater – solo:
- Moderne: 2. plass
- Jazz: 3. plass
- Show: 3. plass
- Disco: 2. plass
Kunne ikke vært mer fornøyd og stolt over meg selv. 🙂
