Det å gå på gulvet med å vite at det sannsynlig vis er den siste gangen man danser denne dansen, er vemodig. På denne konkurransen skulle jeg ta farvel med ”Goodbye my friend”. Altså, modernen min. Høres ut som at man planlegger begravelse og alt sammen, men man får en slags nærhet til dansene sine når det er de du jobber med dag inn og dag ut hele året.
Jeg hadde lyst til å prøve ut en vri på kostymet. Den aller siste gangen. Ikke fordi jeg var misfornøyd med det jeg hadde, tvert imot, men rett og slett for å se og erfare hvordan det vil fungere å gjengi denne koreografien i noe annet. Det ble en catsuit. Det er alltid litt ”farlig” å danse med en body/balletdrakt som jeg hadde før, selv om jeg tipper at 80% av alle kostymer har det. Rett og slett fordi dersom du ikke har håndballklister eller noe annet til å feste skjæringen ved beina med, så vil du nok ende opp med en advarsel fordi den glir opp. Selv med mye håndballklister så har jeg fått advarsler. Derfor ville jeg ha en catsuit, fordi den har bukse. Stoffet kjolen på det opprinnelige kostymet er også av ekte samisk bunadsull, noe som gjorde kjolen stiv og VARM. Jeg ønsket å prøve med noe enklere på kroppen, så jeg spurte mamma om hun kunne ”slenge sammen” en catsuit for anledningen, og det gjorde hun.
Jeg merket at jeg følte meg friere i den, og tilbakemeldingen fra mine trenere var at kostymebyttet ikke påvirket helhetsuttrykket, noe som var veldig bra. Så jeg tar med denne erfaringen videre.
På selve konkurransen følte jeg at jeg hadde to gode runder med ”Goodbye my friend”. Kanskje de beste noensinne. Jeg ser i hvert fall ikke hva jeg kunne ha gjort annerledes. Det er jo alltids noe man kan forbedre, men noen ganger må man klappe seg på skulderen også. Jeg følte at jeg fant den riktige balansen i uttrykket uten å overdrive og uten å holde tilbake. Jeg husker godt at jeg var spent på om jeg kom til å greie å toppe godfølelsen jeg fikk på konkurransen før, DC2, og det greide jeg. Jeg var fornøyd. Veldig fornøyd! Følte at dette ble en verdig avslutning på et prosjekt som var både utfordrende og utviklende. Takk svenske Jon Henrik for vakker musikk, takk Iza for vakker koreografi og takk Jeanette og Viktoria for nyttig og fantastisk ”pirk”.
”Goodbye my friend” – ha det bra, min gode venn. 😉
Når det gjaldt både jazz og show så følte jeg ikke at jeg greide å fullføre og gi det kunne 100%. Det var en frustrerende følelse, fordi jeg gav det jeg greide men så var det akkurat som om noe holdt igjen det siste lille ekstra. Samme følelse hadde jeg som når du for eksempel prøver å bevege deg stort og fritt, men du har på deg en altfor trang trøye. Samme hvor mye energi du bruker så blir ikke trøya større. Du føler deg litt halv kvelt, selv om du puster helt fint.
Det med trøya var kun en metafor for å illustrere. Når jeg danset på gulvet virket det som at noen holdt en hånd på bakhodet mitt. Det var en rar følelse som ikke slapp. Det kan ha vært nerver eller at jeg rett og slett var stiv i nakkemuskulaturen. Men jeg følte det ikke slik under modernen, samtidig som jeg har blitt ganske flink til å kontrollere nervene mine. Sosialt sett så har jeg veldig mye som skjer rundt meg. Veldig mye positivt, men også veldig mye som dessverre er negativt ladet. Når jeg tenker tilbake og minner meg selv om hva som skjedde i denne tiden så er jeg helt sikker på at det var ytre påvirkninger som satte den hånden i bakhodet mitt. Jeg skulle ønske at jeg greide å riste den hånden av. Det fikk jeg til i moderne, men ikke alt er det lett å takle.
Siste på programmet var disco, slik det pleier å være. Første runde gikk strålende. Jeg følte jeg var i slaget. Så skjer det noe i andre runde som var semifinalen. Lufta gikk liksom ut. Dette ble en ganske elendig runde og jeg var dermed forberedt på å danse B-finalen. Men denne gangen må jeg ha hatt marginene på min side for underlig nok, da lista kom så sto navnet mitt der blant A-finalistene. Trenerne sier at alle rundene er like viktige, så jeg må ha overlevd på første runden.
Gjett om jeg ble glad!
I finalen skrudde jeg på alt. Jeg følte at jeg måtte gjøre meg verdig for den finaleplassen jeg hadde fått. Nå var jeg sistemann ut på gulvet i solo delen også. Jeg er alltid på en av endene av lista, men var hverfall ikke først. Først er det jo felles runde, så solo, og deretter felles igjen. D.v.s. at de som danser solo enten først eller sist får to runder på rad. Klart at vi får et par sekunder mellom til å drikke litt vann og slikt, men det er ikke til å sammenlikne med dersom du er i midten og har skikkelig pustepause mellom alle runder.
Jeg tenkte at hvis jeg gir alt i solo, kommer jeg til å dø i fellesrunden som da er rett etter. Men da får jeg ”dø” da, tenkte jeg. Og det gikk bra etterpå også, jeg lever fortsatt i dag. Men nivået er sinnsykt høyt, og man vet jo aldri hvordan dommerne tenker og hva er det de foretrekker. Pernille vant og jeg ble nr. 2. Dette var over all forventning, og jeg var kun en vandrende glad unge etter det.
DC3 var for øvrig den første konkurransen på over 6 måneder hvor jeg følte å ha en kropp som fungerer slik jeg er vant til. Selv om alle grenene ikke gikk så optimalt som det jeg skule ønsket, så sto det hvert fall ikke på sykdom. Nå gjelder det bare å få med hodet også.
Det er deilig å endelig være tilbake. I hvert fall fra halsen og nedover.
Resultater – solo:
- Moderne: 3. plass
- Jazz: 3. plass
- Show: 4. Plass
- Disco: 2. plass
