Det er søndag kveld. Vi har nettopp kommet hjem fra et to dagers ”maratonløp” av en konkurranse (slik det pleier å være…) og jeg sitter her og greier ikke helt å fatte en god stolthet jeg sjelden har over meg selv.
Jeg er sliten. Kroppen er veldig sliten. Men jeg gleder meg til å gå på skolen i morgen og danse igjen.
Denne konkurransen ble både spennende, utrolig energigivende og vemodig.
I moderne skulle jeg for aller første gang stille med ”Fly”. En nydelig og sår sang som er sunget av Celine Dion på den måten bare hun kan synge.
Viktoria og Jeanette har laget koreografien som jeg synes passer veldig fint til sangen og uttrykket. Og før konkurransen låste mamma seg inn på syrommet igjen for å lage dette modernekostymet, og etter noen uker med frustrasjon kom hun frem med noe (les: ”kostyme”) og sa:
- bodyen ble slik du ville ha den, men jeg var ikke enig med meg selv når det gjelder hvilket skjørt vi skulle ta, så jeg sydde like gjerne opp begge alternativene.
Typisk mamma, men da er valgmuligheten åpen…
På konkurransen hadde vi semifinale og finale i moderne. Første runden ble den beste.
Slik trenerne kjenner meg så pleide/pleier jeg alltid å bygge meg opp fra runde til runde. Dvs. at jeg ble bedre hvor hver runde som gikk. Så jo flere runder, jo bedre sluttresultat i finalen. Nå er det blitt mer slik at dersom jeg har en superbra første runde, så greier jeg stort sett ikke å toppe den runden igjen i neste runde. Enten holder jeg meg på samme nivå, eller så faller det litt. Runden etter det igjen (3. runde) så kan alt skje. Men kommer jeg til det stadiet, har jeg ofte bestemt meg enda mer mentalt, så da topper jeg begge de rundene jeg allerede har vært gjennom.
Uansett, første runden ble superbra, neste runde ble ikke like bra. Det var finalerunden. Jeg følte i all fall at finalerunden falt litt. Trenerne syntes at den var ca på nivå med første runde. Men det var greit, det var første gang. Jeg var veldig tilfreds med den første runden, så dansemessig burde jeg i prinsippet være fornøyd med finalen siden de visstnok var like. Men kun kun teoretisk, og kun med meninger utenifra, fordi samme hvordan det så ut så er det alltid kjipt når du selv føler at du kunne gjort det litt bedre.
Denne konkurransen var det mine jazz og show koreografier som jeg danset for aller siste gang. Det er alltid trist å gi slipp . Ny begravelse. Neida, men jo, trist. Og selv følte at det var noe av det beste jeg har gjort noensinne med disse koreografiene.
Det var innmari gøy å få det til på denne måten her for aller siste gang. Man ønsker jo helst å gi slipp på noe når en føler at det er på topp. Heller det enn omvendt.
Men selv om det var trist så var det litt godt også. Disse to koreografiene er noen av de tyngste(fysisk) jeg har hatt gjennom tidene. Spesielt jazzen. Det er ikke to koreografier som jeg savner, men som det var trist å gi slipp på, fordi lærings- og utviklingskurven har vært så høy. Jeg har lært mer på disse to dansene enn noen annen koreografi tidligere. Det var så deilig å vite at jeg slapp å trene på disse videre, og at jeg slapp å gjøre dem på konkurranse. Samtidig var det trist å legge dem fra seg, fordi de betyr en del for meg når det gjelder erfaringer og personlig utvikling.
Så var det disco da. Jeg kjente at kroppen var i slaget den dagen. Humøret var også på topp. Deilig. Og atter en gang er jeg aller sist på startlista, noe som betyr at dersom jeg kommer til finalen da er jeg sistemann ut på gulvet. ”Ulempe” i den forstand at da får man ikke hentet seg inn ordentlig igjen til den aller siste fellesrunden, men dette fryktet jeg ikke. Ikke nå lenger. Anna står ikke først på lista, og da klager ikke Anna. Nå er kondisen på plass igjen, så det er bare å legge frykten til side. Fokusere på den fordelen at ved å være sistemann, så er du det siste dommerne ser av solo, og du får mest pause før soloen også av alle finalistene. Fordelen varer jo da helt frem til du er ferdig med soloen, og du må forberede deg mentalt på å dø i siste minutt, siden det er så å si rett på.
Så jeg kjørte bare på. Følte at det gikk bra. Men alle vet jo om det høye nivået. Du jobber i grunn hardest for å komme inn i finalen føler jeg, og etter det så føler jeg at det nesten er dumt å sette seg forventninger fordi nivået er så høyt at det alltid kan gå alle veier. Jeg var i grunn veldig fornøyd med bare å klare å komme inn i finalen, men da premieutdelingen nærmet seg begynte jeg å kjenne sommerfuglene i magen – det er bare å innrømme. Selv om jeg kunne ha blitt ropt opp først. Alle plassene blir ropt opp fra sjette plass (som det var her) først og så oppover. Jeg reiste meg for hver plass – klar til å gå og ta imot premien. Først sa de at det er delt 6. Plass, men det ble delt til Sofie og Tuva. Så atter en gang holdte jeg på å løpe da Hannah Lovise ble ropt opp. Våre navn lyder så likt gjennom mikrofonen at jeg blir alltid forvirret av det. Men neida. denne gangen var det henne og ikke meg som ble ropt opp på 5. plass. Så gikk 4. plassen til Pernille og da var jeg i hvert fall klar. Mei neida, tredje gikk til Julie og da var det bare meg og Øyvind som sto igjen. Andre plassen gikk til selveste Øyvind Gulli. Skjønner dere det?? Det gjorde i hvert fall ikke jeg der og da.
Det måtte fordøyes, men jeg innvilget meg en kort liten stund til å NYTE det først. Dette hadde jeg jobbet hardt for, veldig hardt for. Ikke plasseringen, men å endelig være tilbake i toppform. Trenerne sa at det var vel fortjent, og det sa jeg til meg selv også. Jeg var genuint glad, og stolt over meg selv.
Resultater – solo:
- Moderne: 1. plass
- Jazz: 1. plass
- Show: 1. plass
- Disco: 1. plass
PS! Mandagen etter konkurransen gikk jeg inn for å se på marks, og da måtte jeg bare sette meg tilbake i stolen: Jeg vant moderne-grenen med 5 av 7 mulige enere, jazzen med 6, showet med hele 7, og discoen med 4 enere og 3 toere. Det er ikke til å tro. Rett og slett.
Men: Følelsen av å ha den stoltheten overgår alle enerne til sammen.
Nå gleder jeg meg til å reise til Slovenia i pinsen. Det gjør jeg virkelig.
