Da jeg skulle starte bloggen har jeg sagt at jeg skal være dønn ærlig. Det har jeg holdt meg til hittil og kommer til å fortsette fremover.
Men jeg har ikke lovet å skrive om alt. For det som har skjedd før påsken er det rett og slett ikke mulig for meg å skrive om på en offentlig side.
Jeg driver med å forberede materiale til en audition. Så skjer det, ”det” jeg ikke vil skrive om… Det er ikke noe som påvirker meg som person, heller ikke dansingen min, men noe som gir et bilde av en trist side i denne idretten. Helt sikkert alle andre idretter også, men jeg har kun min idrett å ta utgangspunkt i. En side, som kan beskrives med to enkle ord: Sjalusi og misunnelse.
Det finnes en bok som heter ”Trist som faen”. Tror det var Ari Behn som har skrevet den. Jeg lufter ”saken” for å vise og huske at jeg fikk dette i fanget, for å vise litt av min hverdag uten å nødvendigvis gjengi innholdet.
Saken ble veldig enkelt lagt til side, fordi jeg var så glad, så glad fordi i skulle reise ned til mormor denne påsken. Kun mamma og jeg. Guttene (Peter og Pappa) skulle bli her hjemme. Og mormor skulle ikke vite noe om det. Vi skulle bare dukke opp.
Det er alltid et stort prosjekt å reise ned til Romania. I luftlinje er det ca 250 mil unna. Plutselig så ”enkelt” bare dukker vi opp på dørmatten. Det ble århundrets overraskelse. Hun trodde ikke egne øyne da vi kom inn døra. Hun ble så glad at det er ikke til å beskrive. Den dagen vi ankom holdte hun meg i hånda hele dagen, greide ikke å slippe. ”Jeg må være sikker på at dette er sant, at jeg ikke bare drømmer” – gjentok hun til stadighet. For henne er det forståelig at hun reagerte slik. Med bil tar det fire hele dager som må settes av. Med fly, en hel dag. Vi ser henne i gjennomsnitt 2 uker i året der nede, og hver gang vi kommer ned for sommeren, må hun forberede huset, rett og slett fordi den delen vi bor i er ikke i bruk i det hele tatt med unntak av når vi er der.
Det ble en påske full av nærhet, full av kjærlighet; en påske jeg aldri kommer til å glemme.
Denne sommeren kommer til å bli annerledes og rar på den måten at det er for første gang i hele mitt liv at vi velger å ha sommerferien et annet sted enn i Romania. Vi drar til USA, og med alle reisene til høsten i tillegg, så har ikke mamma og pappa nok ferieuker til å kunne besøke mormor. Vi prøver ut i år men man skal ikke se bort ifra at det blir med denne ene gangen, for vi elsker å være i Romania.
Men til gjengjeld får vi mormor på besøk. Hun pleier å komme til oss noen ganger og da er hun hos oss i flere uker. Da vi var små var hun hos oss i flere måneder hver gang. Det var veldig bra for oss, for meg og broren min, og det var til stor hjelp til mamma og pappa. Men nå, etter at hun er blitt litt eldre og helsa har begynt å svikte så gruer hun seg til den lange reisen, selv om det går relativt fort med fly. Hun vil ikke lenger fly alene. Så det betyr at mamma må reise ned og hente henne og reise sammen med henne igjen når hun skal hjem. Men det gjør vi mer enn gjerne. Og det kommer alltid til å være slik.
