Forestillinger

Skoleforestillingen for danselinja på Edvard Munch settes opp hvert år i februar på BlackBox teater, som ligger ved Carl Berner i Oslo. Som førsteåring, ble det første gang for meg og min klasse. Hver klasse fremfører sine numre, og enkelte får også lov til å danse solo. For første gang i historien åpnet skolen opp en mulighet også for førsteklassingene til å danse solo. Tidligere har kun 2. og 3. Klasse hatt denne muligheten. Man kunne melde seg på og det ble avholdt en audition i slutten av november. Jeg meldte meg på og jeg fikk lov til å danse min moderne solo. Det var stort for meg. Da jeg så navnet mitt i programmet fikk jeg omtrent gåsehud.

En hel uke tilbragte vi på BlackBox. På de fleste dagene var oppmøte mot ettermiddagene, så det var ikke et slit, men dagene var likevel lange. Resten av skolen hadde naturligvis fag, og egentlig hadde vi det også. Vi gikk glipp av undervisning, men fikk gyldig fritak. De enkelte dagsforestillingene hvor det ble tidlig oppmøte for oss var satt av til elever ved skolen, slik at de kunne komme og se på om de ønsket. Disse dagsforestillingene foregikk i skoletiden, så da fikk også disse elevene gyldig fravær. Det jeg liker med dette er at skolen legger opp til et felleskap for elevene, og at skolen legger opp til at man har mulighet til å støtte hverandre, på tvers av linjer.

Selvsagt var det ulikt publikum hver dag, men én dag var svært spesiell, fordi da satt veldig mange kjente folk fra Norges ”danse elite” i publikum. Blant annet Silas Henriksen som er danser i Operaen og har vært danser i kompaniet til Netherlands Dance Theatre i mange år, dersom man har hørt om det. Det friket ut omtrent alle sammen tror jeg, men på en god måte. Vi ble mer skjerpet kan man si. Om vi danset bedre av den grunn, det vet jeg ikke, fordi i sånne situasjoner kan det gå begge veier. Det er i all fall den dagen jeg husker både mest og minst av. Men det var en minneverdig og ekstremt morsom dag. Størst av alt var tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant: De var virkelig overveldende!

GØY; både for sceneerfaring og for selvtilliten.

Meeeeen, etter BlackBox uken følte jeg meg sliten, naturligvis. En hel uke med dans i mange timer hver dag. Veldig gøy, men energikrevende også. Jeg hadde ikke akkurat overskudd igjen mot slutten men jeg følte meg ikke dårlig. Det er en stor forskjell mellom de to. Den helsikkes infeksjonen, den var jeg ferdig med for lengst.

Jeg følte meg frisk, men mamma så innimellom at jeg plutselig ble helt blek i ansiktet. Jeg la ikke merke til det, men enkelte dager var jeg også utrolig trøtt uten grunn. I vinterferien sendte mamma meg tilbake til legen igjen. Dritt. Ny runde med prøver og analyser. Men så ble jeg jo satt på en antibiotika-kur. Dritt igjen, fordi det betød at jeg var visst fortsatt ikke kvitt sykdommen likevel. Men jeg tok tablettene med glede, fordi da var jeg med sikkerhet ferdig med møkka.

Og ”dessverre” merket jeg effekten umiddelbart. Det lettet allerede etter 3-4 dager. Kroppen føltes annerledes, ….igjen.

På den tiden hadde vi kommet inn i februar, men antibiotikaen burde allerede ha skjedd for 5 måneder siden, akkurat som at jeg skulle ha besøkt legen så mye tildigere fra begynneslen av.