Herregud for et fantastisk sted; Gibraltar altså. Med sin beliggenhet og historie. Fascinerende rett og slett. “Hit skal vi tilbake til sammen med guttene våre” sa mamma begeistret etter turen vi hadde til toppen av “The rock”. “The rock” er fjellet som er selve Gibraltar. Fra toppen ser man Africa/Marocco sørover, Gibraltarstredet vestover, nordover er Spania og østover er Middelhavet. Gibraltarapene med sin historie er en opplevelse i seg selv, for å ikke snakke om kilometervis av tuneller som er borret gjennom fjellet, stedets historie grunnet sin beliggenhet, de sosiale forholdene der, osv. osv. I det hele tatt – vi ble bergtatt, rett og slett og bokstavelig talt.
Det var høstferien så vi kunne reise slik at vi fikk en ekstra dag. Det var vi glade for, men mamma angret veldig på at vi ikke tok med guttene våre; pappa og Peter altså, siden vi syntes at det var så flott der.
Vi bodde på østsiden av “The Rock” på et fantastisk flott hotell med brenningene fra Middelhavet rett under oss. Hallen var på en halv times gåtur unna, og det gikk shuttle-buss også, så det var ikke noe problem.
Det var en fin hall, med fine fasiliteter, men scenen var uvanlig høy og vi var skjempenervøse for hvordan vi skulle få opp karusselen. For det var det vi hadde som kulisse til gruppa: En kjempestor karussel som vi alle 7 kunne stå på, og som veide over 100 kg. Men det ble ikke noe stort problem likevel, fordi personalet som jobbet under arrangemanget var kjempesnille. De målte bredden på både karussel og åpningen opp mot scenen, og løftet den opp og ned som om den ikke veide noe.
Vi startet med solo. Under oppkjøringen før vi dro følte jeg at jeg var klar. DC konkurransen vi hadde to uker tidligere, gikk over all forventning, og de små ruskene jeg måtte fikse, hadde jeg jobbet med så godt jeg kunne. Så startet vi med det første runde. Det gikk… greit. Det var en grei første runde, men ikke noe halleluja over det. Det var et eller annet som var vanskelig å plassere. Jeg var litt nervøs, men det var ikke bare det. Kroppen var ikke slik den burde være.
Jeg stilte med “Finding the magic in live/In search of time” og den er fysisk veldig krevende og jeg følte at jeg slet. Jeg var fast bestemt for å hente det inn igjen i neste runde. Men greide det ikke. Det gikk litt bedre, men ikke mye over nivået runden før, likevel. Det var som om noe holdt meg igjen, mens jeg danset, og det føltes ikke bra. Jeg kom inn i semifinalen. Dette var helt klart den beste av de tre rundene jeg danset, men på ingen måte så god som jeg visste at jeg kunne prestere. Det var en følelse av at jeg gjorde mitt beste, samtidig som jeg var klar over at jeg kunne mye bedre. Paradoksalt og forvirrende.
Det ble til slutt en 8. plass. Jeg var både fornøyd og stolt over det. Fornøyd, for jeg synes en 8. plass er utrolig bra i et EM som første års senior og stolt, fordi showkonseptet mitt var så annerledes.
Jeg fikk masse spørsmål om hvordan det går, og om jeg opplever plasseringen som et nederlag. Det var da jeg skjønte at kanskje folk hadde anneledes forventninger til meg. Selina ble den beste norske senioren, hun kom på en 6. plass rett utenfor finalen, mens Camilla og jeg kom på en delt 8. plass begge. Alt i alt en strålende prestasjon av de norske.
Den store solovinneren ble Sarah Michelle. Hun danset helt utrolig bra og kom hjem med en velfortjent bronse i junior, solo.
Så var det gruppa; vi hadde den første utgaven av “Life is a magic carousel” og kom på 4. plass.
Så var det duo sin tur; Sofie og jeg. Vi stilte med “Angel“. Det var kun 13 par så det var direkte semifinale. “Angel” er litt roligere, koreografien er ikke fullt så krevende fysisk. Vi følte at det gikk bra og håpet at det skulle bli finale. Og det ble det; både på oss og på det andre norske paret, Marielle og Camilla.
Så kom finalen. Vi følte at vi klarte å mobilisere, men det var mange gode finalister. Ikke minst Camilla og Marielle. Vi syntes at de danset veldig bra. Så kom premieutdelingen. Det ble en gjentagelse av fjorårets opplevelse i VM i jazz duo: Vi vant. Det var ikke til å tro.
