Ingenting er umulig, bare man klarer å skifte fort og løpe enda fortere 🙂
Det er to ting jeg vil huske dette mesterskapet for:
- Etter dette mesterskapet finnes ikke urealistisk tidspress. «Har vi klart Italia i 2013, da klarer vi dette»-pleier vi å si når tidsplanen er stramm på enkelte konkurranser, og
- her, på denne konkurransen fikk jeg mitt internasjonale gjennombrudd
Konkurransen var arrangert i mai, i Biella. -En liten by utenfor Milano. Utfordringen var at det var arrangert i to forskjellige haller som lå ca. 300 meter fra hverandre. Solorundene og moderne duo var lagt opp i den ene hallen, mens jazz duo og gruppene i den andre. Vi måtte løpe ofte fra den ene hallen til den andre fordi øvelsene pågikk parallelt.
Første dagen, på fredag var det Worldcup i Showdance. Jeg stilte med «Papa». Jeg hadde ingen forventninger og kun ett mål: Å gjøre mitt beste. Jeg følte at jeg var så godt forberedt som jeg kunne være, og tenkte at dersom jeg greier å holde nervene i sjakk og gjøre mitt beste, da blir jeg fornøyd uansett. Hallen var liten og vi hadde kun en smal stripe på kanten av gulvet til å varme opp på. Det var trangt. Vi var ca 40 i klassen. Det gikk runde etter runde frem til til slutt ble lista med finalistene hengt opp. Camilla og jeg var der. Så kom finalen. Jeg husker at det ble en fin runde; jeg følte at jeg greide å gå ned i dybden men hadde aldri, aldri trodd at den vil få meg helt til toppen av pallen. Det var min første internasjonale seier. Følelsen var magisk.
Dagen etter var moderne solo i den ene hallen, og samtidig gikk jazz duo og jazz gruppe i den andre hallen. I moderne solo stilte jeg med «Lonelyness» mens i jazz duo danset vi (Selina og jeg) til ”The man i the mirror”. Fem ganger måtte vi skifte og løpe fra den ene hallen til den andre. De første rundene gikk greit, for da var vi mange og arrangøren kunne med enkelthet flytte oss. Men etter hvert ble det verre. Og ettersom jeg var så heldig at jeg fikk danse i alle de tre finalene, så ble det faktisk en utfordring. Finalen i moderne gikk parallelt med premieutdelingen i jazz duo. Det førte til at det var kun Madeleine (Bjørlo), pappaen til Jeanette og mamma som kunne være der og heie på meg. Det var litt trist, men der og da tenkte jeg ikke over det. Jeg var bare glad for å få lov til å danse den finalen som jeg i utgangspunktet aldri har trodd å kunne greie.
Mamma fortalte i etterkant at i det jeg gikk ut på gulvet, nesten samtidig som musikken min startet, så tikket inn en kort melding på telefonen hennes: ”De vant!!!” – jazz duo.
Så husker jeg at vi løp som om det gjaldt livet da jeg var ferdig med å danse. Skiftet ikke en gang. Bare tok på joggesko og løp. Og kom inn i den andre hallen i det nasjonalsangen akkurat var ferdig og Selina (som måtte stå alene på pallen) gikk av. Jeg var glad. Og stolt – selvfølgelig. Men jeg følte at jeg ble frarøvet noe… Jeg fikk nettopp min aller første internasjonale seier-medalje; og det fikk jeg ikke være med på, på grunn av et tidsskjema.
Så var det løping tilbake til den andre salen for å rekke premieutdelingen i moderne solo. 4. plassen, forbigått kun av dansere fra Slovenia, smakte som gull.
Den siste dagen var det jazz solo og moderne duo vekselvis om hverandre i den ene salen, mens parallelt hadde vi moderne gruppe i den andre salen. Med andre ord, en ny dag med hurtigskift og løping. I jazz solo stilte jeg med «Little star». Det jeg husker aller mest, var at etter første runde fortalte Jeanette at omtrent midtveis i dansen stoppet det slovenske laget oppvarmingen og begynte å se på meg, og at jeg spurte om det var fordi jeg var så dårlig…
Jeg endte på trinn nr. 2 på pallen bak selveste Stasa fra Slovenia.
Og det ble sølv med Marielle i moderne duo og sølv også med moderne gruppe.
For et mesterskap, for en opplevelse.
Tusen takk Jeanette, tusen takk Madeleine, tusen takk til alle dere som hadde troa på meg/oss og som hadde kunnskap og tålmodighet til å jobbe med oss på denne måten.
