Moderne solo, 2015
Musikk: Jon-Henrik Fjällgren, Daniel’s joik
Koreografi: Izabella Orzelowska
Foto: Peter D. Hypher og Jarl Andre Hansen
Det var norsktime på skolen og vi lærte om gammelnorsk og ulike urbefolkninger, da læreren satt på en “sang” og spilte av en joik. Jeg har hørt joik før, men denne var annerledes. Jeg kjente bare håret reiste seg på armene, og jeg likte melodien veldig, veldig godt.
Det første jeg gjorde da jeg dro hjem var å søke den opp på Youtube. Så begynte jeg å lese om historien til Jon-Henrik og historien bak joiken. Jeg ble ganske bergtatt. Jeg hadde så lyst til å bruke denne musikken. Men våger jeg det? Blir den for sær? Blir den for rar?
Og da kom mamma med spørsmålene sine. Det fikk meg til å tørre å gå for det. Jeanette syntes også at det var spennende. Det var rett før workshoppen med Iza og Iwona og vi utfordret Iza med å lage koreografien.
Vi kallte koreografien for “Goodbye my friend”, for det er det det handler om: Det er en “farvel” i den. Jon-Henrik skrev denne joiken i sorgen da han mistet sin beste og eneste venn i en alder av 16 år.
Og det var den “farvel”-følelsen jeg ønsker å formidle. Sangen er preget av sorg, men jeg hører også “lyden” av håp. Det er en hårfin balanse som må formidles med verdighet. Hvis man overdriver da blir det fort overfladisk og falsk. Går man ikke i dybde nok, da blir det ikke troverdig. Vanskelig? Ja!!
Har jeg klart det?? Jeg tror det; to ganger hadde jeg den riktige følelsen. På trening. Men jeg håper at jeg skal greie den også foran publikum og dommere.
Jeg er utrolig stolt av å ha gjort denne koreografien, selv om internasjonalt har jeg ikke greid å komme i nærheten av det jeg har prestert med de to andre koreografiene jeg har hatt tidligere. Jeg skriver mer om det i disse to postene “EM i jazz og moderne 2015, St. Petersburg” og “VM i jazz og moderne 2015, Polen”.
Jeg kan kanskje nevne at jeg får lov til å danse dett på BlackBox på årets skoleforestilling i februar. Det blir utrolig gøy.
