January 2016

Riesa er showdansens Mekka. De som har vært der skjønner hvorfor. Og alle (som jeg vet om…) som har vært der ønsker seg tilbake igjen.

Riesa = profft arrangement, gode konkurranseforhold, mange deltakere, høyt nivå, og jordbær på pinne, dyppet i sjokolade J

I 2012 greide jeg ikke å kvalifisere meg til EM I solo, men jeg greide det til VM. Det var stort. Ikke minst fordi Hanna (Kjus, som var min duopartner I show) ikke hadde mulighet il å være med, så da ble det “kun” solo og gruppe.

I solo stilte jeg med “Papa can you hear me”. Opplevelsen jeg hadde kommer jeg jeg aldri til å glemme – så stort ble det. Detaljene kan du lese i denne posten:

«Papa, can you hear me?» og joggesko til bunad

I gruppe stilte vi med den første utgaven av ”Sherlock Holmes”.

Om det, kan du lese i denne posten:

Scherlock Holmes og supertyvene fra Skedsmo

“Følg med og lær”-sa jeg til meg selv under hele denne turen. Jeg klarte ikke å kvalifisere meg til soloøvelsen, så da kunne jeg ta det med ro og virkelig følge med. Det var spennende. Jeg tror det vsr her I Ungarn jeg begynte å skjønne hvorfor de som er gode er virkelig gode.

Jeg stillte i duo med Hanna Kjus. Vi danset “Fantines death” fra musicale Les miserable. Vi følte at vi danset bra. Vi greide å komme inn I semifinalen og det ble til slutt en 10. Plass. Vi var fornøyde med det. Dette samarbeidet med Hanna har betydd mer for meg en om vi hadde vunnet.

Med gruppa danset vi første utgaven av “Sherlock Holmes”. Vi hadde mål og håp om en finaleplass. Det ble det ikke og jeg skal ikke legge skjul på at vi var skuffet. Men skuffelsen varte ikke lenger enn at vi raskt begynte å lage planer til VM i Riesa som var bare fem uker frem I tid. Vi var klare J

Så er det en ting til: Dere som var med på denne turen, husker dere bussturen på vei tilbake?? Vi fløy fra Vien. Bussen skulle hente oss tidlig om morgenen. Den var forsinket. Veldig forsinket. Og til slutt da den kom så hadde den ikke plass til bagasjer. Den matte byttes ut med en annen buss. Og det tok tid. Jeg husker ikke hvor mange timer dro vi av gårde forsinket, men husker at bussen kunne ikke stoppe, ikke en gang for en kort tur til doen. Vi hadde ikke tid til det. Vi rakk flyet takket være pappaen til Madeleine Bjørlo som har greid å holde innsjekkingen åpen fra Norge.

To finaleplasser og toppen av kransekaka…

Dette var mitt aller, aller første EM. Landslaget reise sammen og vi ble inkvartert i et hotel ca en halv times kjøretur unna hallen. Jeg bodde sammen med Jenny og rommet vi fikk, stinket av røyk og urin, og det var mugg i hjørnene. Det var helt forferdelig. Med astmaen jeg hadde var det umulig for meg å oppholde meg i et slikt rom. Heldigvis kom pappa og mamma. Etter mye frem og tilbake fikk vi byttet til et annet rom.

Så begynte konkurransen. Absolutt aldri i mitt liv har jeg vært så nervøs. Nervene startet dagen før, og jeg husker godt at jeg la meg tidlig, men sist gang jeg så på klokkeslettet før jeg sovnet, var den 03.56, eller noe liknende. Jeg fikk ikke sove, og måtte opp kl. seks dagen etter for å ordne meg. Søvnene var omtrent 6-7 timer for lite.
Det startet også med disco freestyle. Det gikk bra ettersom jeg kom i gang, men i finalen skled jeg i den første diagonalen med turn. Det forstyrret meg mentalt. Men det holdt likevel til en 5. plass, så jeg var veldig fornøyd med det!
Samme dag var det disco solo. Det var helt forferdelig, fordi de pleier aldri å ta de to øvelsene på samme dag. Grunnen er at hver for seg er de veldig tunge øvelser i seg selv. Vi var over 90 i klassen og det varte til den dagen var ferdig. Mot slutten holdt jeg på å kaste opp. Nervene mine gjorde at jeg omtrent kastet opp mat jeg spiste også. Hele den dagen (fra jeg sto opp, til konkurransen var ferdig mot ettermiddagen/kvelden) hadde jeg levd på et kvart knekkebrød, halv banan, litt appelsin og druer, og vann, vann, vann. Mot slutten av dagen var jeg helt utslitt, og grønn. Bruningskremen jeg brukte fikk meg til å bli grønn på grunn av svette.

Jeg trodde ikke at det skulle gå, men jeg greide det: Jeg greide å komme inn i finalen. Men der fikk jeg fullstendig blackout. Midt i dansen min stoppet jeg opp av en eller annen grunn. Det ble en 6. Plass som jeg var strålende fornøyd med likevel!

I duo, sammen med Jenny havnet vi rett utenfor semi på en flott 14. Plass, og vi fikk 8. Plass med New Generation i gruppe!

Men det virkelige høydepunktet kom på kvelden, da Idrettsreiser skulle dele ut deres årlige stipend. Vinneren skulle stemmes frem av en jury som var sammensatt av trenere fra ulike klubber. Det var ingen nominasjoner, så du kunne ikke forberede deg på den måten. Jeg holdte på å dette av stolen da navnet mitt ble lest opp. Jeg følte meg limt fast i stolen, da alle applauderte rundt meg. Mona sto der oppe, og måtte vinke meg opp, siden jeg ikke beveget på meg. På vei opp skalv kroppen min. Det var stort, og det var veldig motiverende.