- Kl. 19.10 på den siste julaften i det forrige århundret (en torsdag), som også var forrige årtusen, ble jeg født.
- Jeg er en blanding av en ekte viking og en ekte sekler (székely). Seklere er et ungarsk folkeslag som bor i de østlige områdene i Transylvania, som i dag er en del av Romania.
- Et av mine få yndlingssteder er fjelltoppen Egyeskö – Den ensomme steinen, som vi besøker hjemme hos mormor. Ingen sommer uten en tur dit.
- Min bunad er en Nord-Trønderbunad. Den er etter min farmor og for meg er det den vakreste bunaden som finnes, både på grunn av utseende, men også historien bak den.
- En vakker dag skal jeg skue utover Urubambadalen fra toppen av Machu Picchu i Peru og danse til vakre toner av inkaenes panfløyte. 🙂
Show solo 2014, EM-sølv i Riesa/Tyskland og 4. plass i VM i Praha
Musikk: Filmmusikk fra Schindlers list
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre og Nina Lill Svendsen
Temaet til klubbens årlige forestilling dette året, Show2Dance 2014, var Hollywood. Det var i begynnelsen av januar at Jeanette presenterte konseptet og oppsetningen om hva vi skulle danse og hvem vi skal danse i hvilket nummer. Som regel har vi bare 14 dager på oss for å øve inn alle numrene til forestillingen. Men det går. Og det blir BRA :-). Men vi må ha fullt fokus og vi må være effektive.
Et av numrene vi skulle danse var til musikken til storfilmen Schindlers liste. Jeg ble bergtatt av denne musikken og ble nysgjerrig på filmen. Vi leide den, men jeg greide ikke å se den ferdig. Mamma begynte å gruble: «Hva tror du, hvordan var følelsene til den som slapp ut sist? Den som var nr. 1131 på lista og ble ropt opp sist?»
Det var et åpent spørsmål, og ikke noe filmen handlet om, men dypt og viktig likevel. Jeg tenkte at gleden av å høre sitt eget navn bli ropt opp må ha vært kun kortvarig. Den ble antagelig fort forvandlet til en dyp fortvilelse og savn av de som fortsatt var inne i konsentrasjonsleiren. Vi bestemte oss at dette kunne passe som konsept for mitt nye show. Jeg bestemte meg for å gjengi denne følelsen. Derfor ble tittelen «The last name on Schindlers list».
Det var på denne tiden jeg ble kjent med Nina Lill Svendsen og begynte å arbeide med henne; rettere sagt, hun har begynt å jobbe med meg… 🙂 «Dette er et stort og viktig tema som må behandles med den største grad av verdighet», sa hun til meg. «Dette kan ikke håndteres overfladisk, du må gå i dybden på det».
Jeanette laget rammeverket til koreografien, og Nina Lill ønsket å komme med innspill for å spisse det. Det resulterte i en utrolig lærerik økt hvor Nina Lill, Jeanette, Viktoria og jeg jobbet i felleskap med prosesser som dreide seg om å gå i dybden.
Jeg stilte med dette showet i VM i Praha, 2014. Det siste Nina Lill sa til meg før avreise var «Husk, det er en viktig historie du formidler, en historie som aldri må glemmes. Oppdraget ditt er å gjøre det med verdighet. Det er viktigere enn plassering».
Jeg øvde mye på forhånd for å gå inn i rollen og for å prøve å skape stemningen. Denne gangen var jeg rolig. Jeg greide å fokusere på følelsene og la dansen flyte rundt det.
Da jeg stoppet opp etter den første runden i Praha ble det helt stille i salen. Så plutselig ser jeg det italienske laget reise seg og rope «bravo». Så kom klappingen fra resten av publikum. Jeg skjønte da at nummeret mitt rørte publikum. Mission accomplished.
Det ble en gjentagelse av fjorårets 4. plass. Jeg var superfornøyd med det.
I samme mesterskap fikk vi bronse i duo med Selina, men mesterskapets høydepunkt ble gullet til Viktoria og Kirsten Marie i duo senior: Første VM-gull til Norge i showdance.
EM var senere det året i Riesa, Tyskland i slutten av november. Det ble konkurransen hvor Norge virkelig satte seg i respekt: Seniorene gjorde rent bord; Viktoria sto øverst på pallen tre ganger, både i solo, duo og med gruppa.
Jeg fikk sølv med «Schindlers» og var strålende fornøyd med det. Her også ble det bronse i duo med Selina. Gruppen jeg var med i kom på 5. plass og den andre juniorgruppa på 6. plass.
En utrolig prestasjon av Norge i Riesa!
Jazz duo med Sofie, 2014 – VM gull
Musikk: Ella Fitzgerald, Puttin’On The ritz
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
Ingen av oss hadde den fjerneste ide om hva som kunne skje den dagen vi sto opp under VM 2014 for å danse vår duo; min første duo med Sofie. Jeg husker godt at hver gang vi sto klare på kanten av gulvet i hver runde, rett før vår tur, sa vi til hverandre at vi kun skal gjøre vårt beste.
Og der sto vi under premieutdelingen seint på kvelden, ganske så slitne etter ca 14 timer med dansing. Vi var strålende fornøyde. Vi kom jo inn i en finale med kun 5 duo-par i. Dette var mye mer enn det vi våget å håpe på. Det «verste» som nå kunne skje var å bli nr. 5. Hallooo; dette er jo et VM…
Så blir plasseringene ropt opp, først 5. plassen som gikk til Canada. Deretter en etter en. Alle par forsvinner til vi til sist står der kun sammen med duoparet fra Sør Afrika.
Vi ser på hverandre – dette er helt utrolig, sølvet er jo sikret.
Vi var spente alle fire. Ikke bare Sofie og jeg. Duoparet fra Sør Afrika var like spente som oss.
Vi tar en gruppeklem.
Så hører vi konferansieren si: «The second place and silver medal goes to….. og her kommer en uendelig laaaang pause…..goes to…. enda mer pause ………to South Africa».
Det betød jo at gullet går til oss. Vi skjønte ingenting. Der, det øyeblikket betalte for alt slit, frustrasjon, motgang, svette og tårer jeg har opplevd den høsten. Det var rett og slett ubeskrivelig.
Vi kom i gang med denne duoen midt i september. Konkurransen var i desember samme året. Jeanette foreslo en sang til oss som vi likte veldig godt. Vi ble fort ferdig med koreografien og tok den opp på video for vi hadde ikke tid til å jobbe med det da. Der og da måtte vi komme i gang med oppkjøringen til VM i Disco. Deretter gikk det i ett; VM i Disco, NM, VM i show, og umiddelbart etter skulle vi være klare for VM i Jazz og Moderne. Vi hadde alt i alt ca 14 dager for innlæring av denne koreografien. Men på samme tid OG samtidig skulle vi lære inn vår nye moderne duo også, pluss finjustere soloene våre i både jazz, moderne og show, pluss show duo og gruppe i både show og jazz.
Man blir svimmel bare av å ramse opp. Vi snakker om 8 forskjellige koreografier; 3 soloer, 3 duoer og 2 gruppekoreografier…
Det var på denne tiden under NM at min motivasjon møtte veggen. Jeg lette etter gleden av å danse, gleden av å trene, men greide ikke å finne den. Men så plutselig dagen før denne dagen, i andre runden i jazz solo skjedde det. Da var plutselig den gode gamle følelsen av danseglede tilbake.
Det ble et helt utrolig VM for meg: Jeg var med i 5 øvelser (to soloer, to duoer og en gruppe) og kom hjem med tre sølv og en gull.
Det var da jeg skjønte at uten nedturer får man ikke oppleve den ekte verdien av oppturene.
Tusen takk Jeanette!
Tusen takk Mamma!
Tusen takk Sofie!
Jazz solo 2014, VM sølv
Musikk: Love Supreme av Robbie Williams
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
Koreografien til dette nummeret har opphav fra «Hasta siempre» som jeg etter hvert ble veldig frustrert av. Så frustrert at kun fire uker før VM sa Jeanette at “nei, jeg kan ikke la deg stille med den låta. Vi bytter. Du skal danse til Robbie Williams og det er ferdig diskutert.”
Jeg ble både skremt og lettet samtidig. Men stolte på at dersom Jeanette ikke hadde vært 100% sikker på at jeg klarer det, så hadde hun ikke “dyttet” meg ut i det.
Uttrykket i denne sangen av Robbie Williams var mer i min «gate». Den var gøyal og melodiøs. Men…. så kommer Jeanette og ber meg om å flørte. Hæ?-sa jeg, hallo…: Ikke be meg å flørte. Jeg greier ikke det! ….
Jeg stilte med denne i VM i Polen 2014 og det gikk strålende; det ble sølv.
Men det jeg husker aller mest fra denne konkurransen er runde 2: Før denne konkurransen hadde jeg en tung periode. Det føltes som at alt gikk bare i motbakke og jeg var redd for å miste dansegleden helt og fullt. I en periode på 2-3 måneder gikk det bare på vilje. Jeg elsker å trene, men da var alt tomt. Så plutselig skjedde det. I det jeg gikk ut på gulvet i runde to kom følelsen; den herlige ubeskrivelige følelsen av danseglede. Det var gøy igjen. Jeg gråt da jeg gikk av gulvet. Ingen skjønte hvorfor for alle mente at jeg danset veldig bra, så hvorfor skulle jeg gråte da? Det følte jeg også. Jeg følte at jeg danset bra, men det var ikke derfor jeg gråt…
Show solo, 2013 – EM-gull i St. Petersburg og 4. plass i VM i Riesa, Tyskland
Musikk: Bogdan Ota, rumensk komponist
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
Mamma har dilla på sjakk, og hun har vært fan av Magnus Carlsen lenge før han vant VM i sjakk.
Og hele familien ble fan av Bogdan Ota da han i 2011 ble nr. 2 i Norske talenter. Vi fikk bestilt hans første CD lenge før den var til salgs i butikkene i Romania. Jeg ville bruke hans musikk i mitt neste show, men vi manglet tema.
Det var på en søndag formiddag på en kald vinterdag i februar 2013. Mamma bladde i Aftenposten og leste om Magnus sin siste kvalifiseringsturnering til VM. Han spilte med hvite brikker i det avgjørende partiet. Gjorde noen feil i starten, men hadde et genialt trekk med den hvite dronningen som avgjorde det hele ganske raskt. Han vant.
Og der ble konseptet til mitt neste show født umiddelbart: Jeg skulle bli den hvite sjakkdronningen som skulle nedkjempe de svarte. «Harald’s dream» fra Bogdan sitt album passet utmerket. Jeanette likte ideen veldig godt og hun greide nok en gang å skape en koreografi som passet på alle måter.
EM i det året, 2013, var i St. Petersburg i begynnelsen av oktober og VM var i Riesa i slutten av november. Jeg kunne velge om jeg skulle stille med ”Queen” eller med ”Papa” i St. Petersburg, men i Riesa ”måtte” jeg stille med ”Queen”. Jeg hadde 5 uker på meg til å øve ”Queen” inn før EM, så jeg var veldig usikker. Vi skulle reise på en tirsdag. Fredagen før bestemte jeg meg : Jeg stiller med ”Papa”- sa jeg. På søndag hadde vi samling og da jeg fortalte Jeanette hva jeg har landet på ble hun mildt sagt skuffet; Ja, ganske så sint og oppgitt, må jeg si. Så jeg sa ”OK, jeg tar sjansen: Legger vekk ”Papa” og stiller med ”Queen” allikevel.
Mamma var langt fra ferdig med å sy kostymet, så det ble en lang natt for henne for å få den klar. Og på toppen av dette, vi visste ikke hvordan det ville fungere med utplassering av sjakkbrikkene som jeg brukte i scenografien. Så mandag kveld gikk med på å øve inn utplasseringen av disse. Man har kun 15 sekunder på å legge ut kulisser eller andre scenografiske elementer man bruker i showet sitt. Og man må gjøre det selv, kan ikke ha hjelp av andre.
Dagen etter reiste vi av gårde til St. Petersburg, en fantastisk by for øvrig. Sjelden får vi anledning til å oppleve ting når vi er på et mesterskap i utlandet. Men denne gangen hadde vi litt tid og vi fikk besøkt Vinterpalasset. En praktfullt bygning som ble bygget på slutten av 1700-tallet og brukt av tsaren som vinterresidens. Kanskje litt rart, men metroen (undergrunnsbanen) var en opplevelse i seg selv.
Så var det konkurransen da. Å gå på gulvet med nytt show i et internasjonalt mesterskap uten å ha prøvd det før, uten å ha testet om kulissene fungerer, osv. gav meg skikkelig med nerver.
Men det gikk bra; bedre og bedre for hver runde, ikke bare for meg, men for alle norske juniorer. Og for første gang i historien: Alle 3 norske juniorer greier å komme inn i finalen. Jubelen sto i taket. Det ble ikke mindre til slutt, da kunne Selina og jeg stå øverst på pallen. Hvis det hadde vært pall da, haha…. Selina fikk sølv og jeg tok Norges første gull i showdance. Det ble mitt største øyeblikk hittil.
Det hele ble toppet med å vinne også i duo sammen med Selina, og ta sølv med gruppen. Jeg skriver mer om dette under ”Chaplin” og ”Sherlock Holmes”. Det ble bare et helt utrolig EM.
I november var det VM i Riesa. Jeg var spent, fordi i Riesa var det mange flere deltagere. Ingen norske juniorer hadde greid å komme inn i en VM finale i show før. Jeg skal ikke legge skjul på at etter gullet i St. Petersburg hadde jeg det som mål. Men visste også at med 52 deltagere, og med representanter fra store ”dansenasjoner” som blant annet Canada, Slovenia og Sør-Afrika, kan dette bli vanskelig.
Jeg var så nervøs at 5 minutter før jeg skulle gå på gulvet og danse min første runde stoppet bare alt opp. Hele kroppen stivnet og det føltes som at jeg ikke husker noe av dansen. Jeg fikk fullstendig panikk og måtte få hjelp for å klare å roe det ned og få tilbake pust og fokus. Første runden ble litt preget av dette men det holdt til å gå videre. Deretter gikk det bedre og bedre. Så kom øyeblikket da de leste opp finalistene; og jeg var der. Det var et fantastisk øyeblikk.
Jeg fikk 4. plass til slutt. Mange opplever 4. plassen som kjipt i og med at det er såååå nært pallen. For meg var det som å vinne. I det hele tatt ble dette et stort mesterskap hvor på mange måter Norge som nasjon fikk sitt gjennombrudd innen denne dansegrenen. I duo junior var det to par fra Norge som greide å komme inn i finalen. Selina og jeg fikk sølv med «Chaplin» mens Camilla og Marielle kom på en sterk 4. plass. Så greide gruppa å kapre sølvet med «Sherlock Holmes».
Så ble det seniorenes tur: Etter mange års hardt arbeid opplever Viktoria å kunne stå på pallen. Hun får 3. plass i solo og sølv sammen med Kirsten Marie i duo.
Det ble magisk.
PS. Samtidig som vi var i VM i Riesa og jeg danset «The Queen of Chess» vant Magnus VM i sjakk i India 🙂 Det var også magisk – for mamma…
Jazz
«Hasta Siempre-Garbarek»; Å kaste inn håndkleet – et nederlag eller nødvendighet?
Posted on August 5, 2015Jazz solo 2014
Musikk: Jan Garbarek
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
Jeg tror ikke at det er mange som vet at originalversjonen av denne låta heter «The Che Guevara Song» og egentlig er en politisk sang. Garbarek har gjort en nydelig tolkning av den på saksofon. Det er dette vi ble fanget av. Vi ønsket å gjengi det karibiske subtile utrykket i det. Jeanette har greid det med koreografien, mamma har laget et kostyme med inspirasjon i det karibiske både når det gjelder farge og snitt, men koden til utrykket greide jeg ikke å knekke. Selv om jeg gjorde det bra med denne koreografien konkurranse etter konkurranse, så følte jeg ikke at jeg greide å gå i dybden av det; å gjøre det til mitt. Jeg liker ikke å gi opp, men til slutt var jeg så frustrert og møkk lei at da Jeanette foreslo å bytte sang, sa jeg gledelig ja. Vi beholdt rammeverket til koreografien og byttet musikken til «Love supreme» av Robbie Williams.
Men «Hasta Siempre» er veldig fin, og jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å plukke den opp en gang i fremtiden.
Showdance duo, 2013 – EM gull i St. Petersburg og VM-sølv i Riesa
Musikk: Filmmusikk fra to av filmene til Charlie Chaplin
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
«OK, da. Jeg tar utfordringen» sa jeg og satt meg ned for å se på gamle filmer av Charlie Chaplin for å se om jeg greier plukke opp noe av særpreget i Chaplin sine bevegelser.
Vi var andre års juniorer Selina og jeg, og dette skulle bli vår første show duo sammen. Etter en lang kveld med mange forslag lagt til side, landet vi på å lage en scene med Charlie Chaplin og jenta.
Jeanette laget en flott koreografi som fikk frem både historien og særpreget i Chaplin sine bevegelser. Dette var ganske utfordrende i starten men jeg følte at etter hvert greide jeg å gå inn i det ganske bra. Dette temaet hadde en slik karakter at koreografisk kunne man flette inn en del turnelementer på en naturlig måte. Og siden både Selina og jeg er ganske gode turnere (i dansesammenheng da… 🙂 så ble det både kinesere, saltoer og mye annet med denne gangen.
Det ble en veldig, veldig morsom prosess med mye latter, ikke bare på trening. Jeg husker godt vår første konkurranse her hjemme da vi midt i dansen så på hverandre og Selina fikk latterkrampe av mitt utseende pluss uttrykket jeg hadde der og da i tillegg. Og i St. Petersburg i første runde, midt i en lang fouetté pirouette, kjente jeg at barten løsnet og så den bare fyke av gårde. Jeg sleit med å holde igjen latteren og så mot Selina. Heldigvis la hun ikke merke til det før vi var av gulvet, ellers tror jeg ikke vi hadde greid å holde fasaden. Etter dette var det ingen diskusjon, jeg måtte akseptere påmalt bart under den løse.
Jeg husker også godt ansiktsuttrykket til konferansieren i VM i Tyskland: De kjørte alle finalene etter hverandre, først finalene i solo, så duo og til slutt gruppefinalene. Jeg var så heldig at jeg var med i alle tre, men skiftingen ble en utfordring. Jeg hadde ca 14 minutter på meg å bli forvandlet fra en ballerinaaktig hvit sjakkdronning til Charlie Chaplin og det måtte gjøres før finalene i solo var ferdig for det var rett på duo etterpå, uten pause imellom. Det er vanlig at etter endt finale går alle finalistene ut på gulvet til en såkalt «line up» slik at dommerne kan se dem en aller siste gang. Det var da konferansieren ropte opp «Sjakkdronningen» og ut kom «Chaplin»…
Chaplin ble også vår aller beste duo med gull i EM i St. Petersburg, sølv i VM i Tyskland/Riesa, og minner som er mer verdt enn alt gull og sølv til sammen 🙂
Moderne solo, sølv i VM i Polen 2014
Musikk: Bogda Ota
Koreografi: Marit Falla Eriksen og Jeanette Lühr-Sæthre
Enda et kapittel under navnet til komponisten Bogdan Ota. Vi elsker musikken til Bogdan. Han er jo litt spesiell for oss med sin historie; han er fra Romania men fikk sitt gjennombrudd i Norge i 2011 utgaven av Norske Talenter. Året etter kom han med sitt første album, og musikken til «Closed» er fra denne og heter egentlig «Reverie».
Vi hadde ikke tema, kun musikk som jeg likte veldig godt og det samme gjorde Marit. Hun ble skikkelig inspirert av det. På to timer laget hun rammeverket til koreografien ferdig. Så begynte jeg å danse og hun spurte meg hva jeg føler. Denne musikken gav meg en enorm følelse av innestengthet og en trang til å rive meg løs fra et eller annet. Det var noe merkelig over det, men det var det jeg følte. Så da tok Jeanette og spisset koreografien slik at denne følelsen kom mer til utrykk. Så kalte vi det hele for «Closed». Innesperretheten fikset vi med at jeg danset med et rødt bånd surret rundt overkroppen min som jeg rev av meg på slutten.
Jeg fikk sølv med denne i VM i Polen 2014. Det var stort på alle måter!