Showdance solo, 2011-2012
Musikk: Barbra Streisand fra storfilmen Yentl
Koreografi: Jeanette Lühr-Sæthre
– Barbra Streissand er en av verdens beste skuespillerinner og beste sangerinner – sa mamma.
– Ja vel. Jeg har aldri hørt om henne – sa jeg.
– Det er en gammel film som heter Yentl. Det må du se da – sa mamma. Jeg synes du skal være Yentl i ditt neste show.
– Ookeei….
Vi leide filmen og så den sammen. For mamma var dette ca. 5. gang at hun så filmen…
– Men hvordan skal jeg være Yentl? Vil du at jeg skal klippe håret mitt? – spurte jeg.
– Det får Jeanette finne ut av, sa hun da
Jeanette likte ideen. Det viste seg at hun også likte Barbra Streisand veldig godt. Men hun syntes ikke at jeg skulle være Yentl, i hvert fall ikke klippe håret…. 🙂 Men vi skulle bruke musikken fra filmen og jeg skulle gjengi følelsen av å ha mistet min far (som også er historien som knyttes til denne sangen i filmen).
Det var på den tiden at jeg fikk til min første salto og i showdance er det lov å bruke turnelementer. Det var da mamma kom til Jeanette og entusiastisk la frem forslaget om å putte inn litt salto her og der. Da bøyde Jeanette seg frem, så mamma i øynene og sa: «Irma, man bruker ikke joggesko til bunad» 🙂 Så sånn ble det med den saken…
Hun har laget en fantastisk koreografi, men å gjengi sorgen med troverdighet var ikke bare, bare.
Jeg sleit med den i starten. Men etter hvert greide jeg å komme mer i dybden på det.
På en konkurranse kom mammaen til en dansevenninne til meg og sa at hun greier ikke å holde tårene tilbake når hun ser mitt show, for det rører henne så dypt. Det var det fineste komplimentet jeg noen gang har fått!
Høsten 2011 deltok jeg i en lokalkonkurranse arrangert av TV8: “Dansestjerne”. Der konkurrerte man på tvers av aldersgrupper og på tvers av dansegrener. Det var spennende og utfordrende. Jeg kom inn i finalen og i finalen valgte jeg å danse “Papa…”. Jeg husker godt kommentaren til en av dommerne: “Det du gjorde her var veldig troverdig”. Jeg ble nr. 2 etter et sportsdansepar. Jeg var overlykkelig, men den lykken varte kun i 2 timer: Det var da vi fikk vite om min kjære onkels plutselige bortgang.
……………..
Det var stort å få lov til å representere Norge i VM i 2012 som første års junior. Jeg kjenner fortsatt den følelsen da vi fikk lov til å prøve gulvet kvelden før konkurransen. «Lille jeg, her på scenen i Riesa. Her skal jeg danse i morgen.» Tenkte jeg og måtte klype meg selv i armen.
Det var 53 deltakere i juniorklassen. Målet var å komme videre etter første runde. Og det gikk. Og etter andre runde og: Det førte meg inn i kvartfinale. Jeg var overlykkelig. Vi hoppet av glede sammen med Camilla for hun var også inne.
Så danset vi kvartfinale og gikk deretter for å spise for da var jobben gjort. Og plutselig, mens vi spiste hørte vi at de leser opp resultatene om hvem som er inne i semifinalen. Det var en som ropte «Anna er inne i semi». Hva jeg følte da, kan jeg ikke beskrive. Jeg husker godt sms’en Karen sendte til mamma: «Jeg håper hun skjønner hvor stort dette er». Jeg danset semifinalen dagen etter. Var første mann ut på gulvet, full av nerver, men kjempestolt og veldig, veldig glad. Føler at jeg gjorde mitt beste. Greide ikke å komme inn i finalen, det ble til slutt en 11. plass som jeg var overlykkelig over.
Året etter, i Italia vant jeg Worldcup med «Papa…» og med det var en spesiell og vakker tid over. Jeg måtte bytte shownummer, fordi en liten gyllen regel er at du helst ikke skal stille med samme koreografi/ konsept i neste internasjonale konkurranse dersom du kom langt forrige gang.
Det var første gang jeg følte at det var vemodig å gi slipp på et nummer.
