Sommeren 2012 sa Jeanette til mamma at jeg burde prøvdemeg på Ballettskolen ved Den Norske Opera.
Da hadde jeg trent klassisk i to år ved Norsk Ballettinstitutt. I starten med Kjerstin Kartrud, deretter med Igor Ivanov, tidligere solist og pedagog ved Operaballetten. Senere også med Larissa Savenkova, også tidligere solist og pedagog ved Operaballetten.
Jeg var motvillig men lot meg overtale; jeg tenkte at ok, da får jeg testet nivået i forhold til de andre, men noen form for tro på at jeg kunne komme inn hadde jeg ikke.
Stort ble sjokket da vi fikk beskjeden: Jeg er velkommen til å starte der. Først på et lavere nivå, men dersom alt går etter planen så kunne jeg flyttes til min egen aldersgruppe fra nyåret.
Det ble et gedigent dilemma. “Man sier ikke «nei» til Operaen” sa Jeanette. Og det er jeg egentlig ganske enig i. Det ble en vanskelig uke. Tanken var lokkende og stor. Tenk, lille jeg som får lov til å gjøre dette. De fra Operaen fortalte at det har skjedd kun én gang før, for en del år siden, at de har tatt inn en som var så “gammel” som jeg. En i 12-års alderen.
Å begynne på Operaen virket å kunne gi meg masse muligheter, men den lukket også en del dører samtidig. Det viktigste for meg var at jeg følte at det blir vanskelig å kombinere det med trening hos 2Dance. Med andre ord så måtte jeg omtrent kutte ut 2Dance, siden det var for lite tid, og tidene for trening kolliderte irriterende mye.
Det greide jeg ikke. Så vi takket så høflig som vi kunne for tilbudet, og jeg ble der jeg følte jeg hører til aller best.
Sommeren 2015 fikk jeg muligheten til å stå på scenen ved den Norske Opera og danse klassisk ballett. Da som elev ved Den Norske Ballettskolen. Selv om det var “kun” en familieforestilling, var følelsen av å kunne stå på en slik scene, og å stå på DEN scenen, overveldende. Jeg må innrømme at jeg stilte meg spørsmålet om hvorvidt min avgjørelse fra 2012 var riktig eller ikke. Jeg stoppet opp og brukte litt tid på det, plukket ting fra hverandre igjen, og kom til konklusjonen:
Ja, og nei. Jeg ønsker stå på Operascenen som danser, men ikke som ballerina.
“Du, Børre setter opp turnsprell på Lahaugmoen i romjula. Har du lyst til å være med?” Spurte mamma. Det var i desember 2015. Da hadde jeg ikke vært med på turntrening på ordentlig i over 14 måneder.
Hm, tenke jeg. Hvorfor ikke?? Så var jeg forberedt på å ikke klare en god nok araber flikk-flakk en gang.
Sånn ble det ikke. Halvannen time ut i treningen landet jeg en helskru. Og ved neste økt sto jeg på en forover salto.
Hittil er det 44 internasjonale medaljer fra EM og VM hvis jeg teller alt. Da mener jeg medaljer som er vunnet med soloøvelser, duoer, grupper som jeg var/er en del av og formasjoner. De av medaljene som er solomedaljer, har jeg alene æren for. Men æren for de øvrige deler jeg med mine fremragende duopartnere og gruppe-/formasjonsveninner. Det hele fordeler seg slik:
3 medaljer i 2012 – 1 sølv og 2 bronse
13 medaljer i 2013 – 4 gull, 6 sølv og 3 bronse (den beste norske soloisten innen IDO-grener)
11 medaljer i 2014 – 2 gull, 7 sølv og 2 bronse (den beste norske soloisten innen IDO-grener)
7 medaljer i 2015 – 5 gull og 2 bronse (selv med en sesong som ble ødelagt av sykdom)
I 2016 begynte jeg å sortere: Deltok kun i 5 store mesterskap (4 VM-er og 1 EM) i soloøvelsene og sto på pallen i 4 av dem; I tillegg vant jeg gull i disco duo sammen med Hanna Lovise Bendiktsen. Så totalen ble 2 VM-gull, 1 VM-sølv, 1 VM-bronse + en 7. plass, og 1 EM-sølv. Posisjonen for å bli den beste norske soloisten ble erobret igjen.
2017: 1 gull, 2 sølv og 1 bronse
Noen morsomme statistikker; ting som ikke noen andre har greid før meg:
To år på rad (2013 og 2014) har jeg greid å komme inn i alle internasjonale finaler i alle soloøvelsene jeg stilte i i alle de 5 forskjellige dansegrener (show, jazz, moderne, disco og disco freestyle).
Jeg toppet rankinglistene i 2013 i alle de tre PA-grener; både jazz, show og moderne (solo). I 2014 la jeg til både disco og disco freestyle i tillegg og toppet dermed alle listene.
2014 var interessant også på den måten at på 5 av de til sammen 6 rankingkonkurranser har jeg gjort rent bord; vant i alle de 5 soloøvelsene. Det var litt moro det. Av de til sammen 30 solokonkurranser vant jeg 28; det glapp bare på to… Der ble det en 2. og en 3. plass – ikke så værst det heller 🙂
4 år på rad var jeg finalist i VM i Show. Fikk 4. plass tre ganger på rad og bronse i 2016.
Og videre med showdance: Med to unntak så har vunnet alle konkurransene på hjemmebane siden høsten 2012.
Jeg er den eneste norske utøveren som har (enn så lenge) solomedalje innen alle de 5 grenene fra både EM og VM.
Jeg vant Lillestrømbankens talentstipend på 25.000,- kr i 2015, ble kåret til Årets nykommer for 2013, ble nominert til folkets pris i 2014, fikk Idrettsreisers Stipend i 2012, og kom på 2. plass i TV8’s konkurranse “Norges Dansestjerne” i 2011.
I 2016 ble jeg nominert til “Årets danser” og i 2017 ble jeg tildelt “Drømmestipendet”.
MEN: Når alt dette er sagt så kan man spørre “Hva er det som betyr mest? Hva er det jeg er mest stolt av?”
Vel, det er umulig å veie opp ting mot hverandre. Det er klart, jeg husker alle de gangene nasjonalsangen for Norge ble spilt men jeg husker vel så bra da jeg som første års junior greide å komme inn i semifinalen i VM i Show og endte på en 11. plass. Eller da mammaen til en av mine klubbvenninner sa at hun greier ikke å holde tårene tilbake når hun ser mitt show, for det rører henne så dypt. Eller når folk kom til meg etter at jeg danset “They don’t care about us” for aller første gang og sa at det var det råeste de noen gang har sett. Eller når det italienske laget begynte å rope “bravo” da jeg danset “Schindlers”.
Jeg husker godt “high-five”-ene jeg har fått av Jeanette før store mesterskap, de gangene Mona bare så meg inn i øynene og sa at “det klarer du”, så klarte jeg det.
Jeg kan ikke si at jeg husker alle de gode treningsøktene jeg har hatt, for så god hukommelse har jeg ikke 😉 Men uten det, uten slike opplevelser som jeg nevner her, uten felleskapet på 2Dance…
Vel, vi jobber for å nå målet, men når man får tingene litt mer på avstand, så vil jeg tro at veien til målet er vel så viktig, om ikke viktigere. I hvert fall for meg 🙂
Så hva er da veien videre?
2017 – mai: Topper fortsatt rankinglistene i alt jeg stiller i men en æra går mot slutten; fokuset vendes vekk fra idrett og over til kunst. I februar medte jeg meg til opptaksprøven til KHiO – danseutdannelsens norske høyborg hvis man kan kalle de slik. Jeg skulle bare få erfaring slik at jeg visste hva som er i vente neste år, når jeg er ferdig med videregående på Edvard Munch. Så gikk det runde for runde i tre lange, krevende dager; nesten 100 søkere til 8 plasser. Og jeg, lille meg, jeg kom gjennom nåløyet.
Jeg sto foran et stort dilemma, men drømmen om å lykkes vant: Jeg valgte å stupe i det så til høsten hopper jeg over det siste året på videregående og blir student ved KHiO.
JEG GLEDER MEG!!
Riesa = jordbær på pinne, både i ordets rette forstand og i overført betydning. Arrangementet i Riesa er alltid godt organisert, så er det mye vakker dans og som regel tid til overs til å kunne spise jordbær på pinne dyppet i sjokolade – namm.
Dette var mitt tredje år på rad med tur til Riesa, og jeg hadde planen min klar:
Jeg skulle kjøpe hundeleker til hunden vår Kira i år også fra butikken hvor alt koster kun 1 Euro. Masse hundeleker. Fordi Kira likte så godt dem vi kjøpte til henne i fjor.
Så skulle jeg spise sjokojordbær på pinne.
Alt dette i tillegg til å prøve å gjøre sitt beste i konkurransen – såklart 🙂 Jeg var klar til solo og vi var klare til duo. Og jeg vil ikke legge skjul på at etter VM i Praha, hadde jeg/vi mine/våre forhåpninger i forhold til både solo og duo. Men i tillegg, denne gangen skulle vi inn i finalen med gruppa – i hvert fall inn i finalen….
Og alt gikk som “planlagt”: Det ble mange hundeleker og mange jordbær ble fortært. Mer om gruppa kan du lese HER, om duoen HER og om soloen HER.
Men hvis du vil vite hva som var det viktigste som skjedde der, da leser du videre her:
Dette ble Viktoria sitt mesterskap. Mange års utholdenhet og innbitt arbeid fikk henne til å kunne stå tre ganger på toppen av pallen. Vi hadde allerede reist da det ble seniorenes tur, men vi fulgte det hele hjemmefra. Vi visste at hun og Kirsten Marie kommer til å gjøre det bra i duo siden de allerede ble årets verdensmestere i Praha. Men jeg tror ikke noen var forberedt på en slik utklassing av konkurrenter som Viktoria gjorde: Hun vant solo, vant med duo og vant med gruppa også for å toppe det hele. Vi var i et selskap hos en vennefamilie da finalene gikk. Mamma og jeg klarte det ikke: Vi måtte bare be om unnskyldning og skrudde på live-stream. Det endte med at Mac´n ble plassert på enden av bordet og hele selskapet så på Viktoria vinne finalen. Så reiste vi oss alle da de spilte nasjonalsangen for henne.
Jeg tillater meg å legge ut videoen her Viktoria. Håper det er OK 🙂
Det er tre ting jeg husker veldig godt fra dette mesterskapet:
at det italienske laget reiste seg etter min første runde og ropte “bravo”
at Viktoria og Kirsten Marie tok Norges første VM-gull i show, og
mammas prolaps som sprakk fordi hun måtte bære mine kulisser til T-banestasjonen.
Så husker jeg veldig godt den augustmåneden: Alt skjedde samtidig. Forberedelser til min konfirmasjon, sommerleir, oppkjøring til VM, mamma sitt stress med borddekorasjon, meny, kulisser, kostymer, osv. osv., og opp i alt insisterte hun å håndbrodere kostymet mitt til Frozen…
Det var litt spesielt det året; VM var tidlig i september, mens EM i slutten av november. Dagen etter konfirmasjonen min satte vi oss på flyet av gårde til Praha. Jeg var klar. Jeg følte at jeg var så godt forberedt som jeg kunne. Det var første gang at jeg hadde 100% fokus på formidling. I solo hadde jeg “The last name on Schindlers list“. Historien bak det kan du lese i DENNE posten HER🙂
I duo danset jeg med Selina og vi hadde “Frozen“. Om det kan du lese i DENNE posten HER 🙂
Mens i gruppe hadde vi “Masquerade“.
Jeg var strålende fornøyd både med solo og duo, men må ærlig innrømme at jeg håpet på en finaleplass for gruppa. Å ende rett utenfor ble kjipt. Etter andreplassen fra året før jobbet vi for å klare en finaleplass. Det var en storslagen koreografi til storslagen musikk og flotte kulisser snekret av vår kjære Jarl Andre (pappaen til Camilla) og malt av Elin (mammaen til Marielle). Kostymene var brudekjoler som vi hadde bestilt fra nettet, og vi så ut som 6 vakre (ja, vakre…) bruder da vi tok dem på oss første gang og før vi måtte klippe av halvparten. Men det var ikke bare “pynten” som var på plass. Vi følte selv at vi var klare. Så dette ble en litt kjip opplevelse, ja.
Dette ble det andre året hvor jeg kom inn i alle internasjonale finaler i alle de 5 soloøvelsene jeg stilte i. Ingen andre norske greid dette ved å stille i 5 forskjellige øvelser. OG: Dette ble sølvmedaljenes år – ett år med til sammen 6 individuelle sølv (+ et individuelt gull og en sterk 4. Plass + VM gull i duo med Sofie 🙂 +++ = 11 internasjonale medaljer totalt)
EM i disco – Tjekkia 2014
Disco solo – 2. Plass
Disco Freestyle – 2. Plass
VM i Showdance – Praha 2014
Show solo – 4. Plass
Show duo – 3. Plass
Show gruppe – 6. Plass (rett utenfor en 5-er finale L – ergerlig…)
VM i disco – Italia 2014
Disco solo – 1. Plass – UVIRKELIG OG STOLT Disco Freestyle – 2. Plass
EM i Showdance – Riesa 2014
Show solo – 2. Plass Show duo – 3. Plass
Show gruppe – 5. Plass
VM i jazz og moderne – Mikolajki 2013
Jazz solo – 2. Plass Jazz duo – 1. Plass med Sofie (Yeaah!!)
Jazz gruppe – 2. Plass
Moderne solo – 2. Plass Moderne duo – 10. Plass
Moderne gruppe – 8. Plass
Overraskelsesserie- frem og tilbake serie:
Hjul, splitt-flikk-flakk, splitt-flikk-flakk, flikk-flakk, flikk-flakk med halvvendig ned på gulv, direkte inn i bakoverrulle til håndstående og inn i splitt-flikk-flakk, splitt-flikk-flakk.
Planen til VM i Torino var klar før jeg landet på vei hjem fra EM før sommeren. Jeg hadde 3 måneder på meg.
Før ble startlistene ofte satt opp etter alfabetisk rekkefølge av etternavn. Med etternavnet mitt var jeg alltid først, siden jeg heter Amundsen. Så derfor valgte jeg å til slutt gi etter for å ta opp mammas etternavn. Jeg måtte gi etter, fordi jeg ikke er stor tilhenger av folk som velger snarveier som skal gjøre det lettere for dem. Man skal jobbe hardt for resultatene sine, samme hvilket etternavn man har. Jeg byttet navn, men etter det har de begynt å kjøre loddtrekning for å få det tilfeldig, og av en eller annen grunn havner jeg alltid enten forrest eller bakerst på startlistene igjen. Jeg var og er lei av det, fordi det er veldig ugunstig. Men etter Tsjekkia har jeg sagt til meg selv at nå skal jeg sørge for at jeg har så bra kondisjon at det ikke skal spille noen rolle.
Jeg startet forberedelsene dagen etter at vi kom hjem fra Tsjekkia, EM. I disco solo skulle jeg ha nok kondis, og i acro hadde jeg lyst til å legge inn noe ingen andre har gjort før, en overraskelsesserie.
Skru kunne jeg, jeg gjorde salto med hel skru på gulv. Det var ingen som gjorde helskru, men noen hadde halvskru, så derfor la jeg det fra meg.
Jeg endte opp med å starte med stille salto, som fra tidligere var mitt “signaturtrinn”, droppe salto-salto, men å legge inn en frem og tilbake serie. Det var fysisk veldig krevende, men jeg skulle ha styrke og kondis til det.
Det ble en spesiell dag med acro, i den forstand at langt borte fra hjemlandet endte vi opp nesten med et klubbmesterskap i finalen. Av 25 deltakere var det 6 som kom inn i finalen. Alle var norske: 5 stk fra 2Dance og Andrea Løvlien Solbjør fra Victory dance.
Jeg følte at det gikk bra. Og med de tilbakemeldingene jeg fikk i etterkant må jeg ærlig innrømme at jeg håpet på kunne stå på toppen av pallen. Det spesielle denne gangen var at en av dommerne kom til meg etter premieutdelingen og sa: “I putted you on the 1. place because you were best”. Jeg husker det veldig godt. Men de andre dommere ville ha det anderledes og når jeg nå ser videoen og sammenligner den med videoen fra dagen etter (da jeg vant), da skjønner jeg hvorfor. Jeg fikk sølv, og tenkte hallå, dette er tross alt et VM.
Helgen etter vi kom hjem, var det NM. Da vant jeg i acro og med det ble jeg ubeseiret i det året i disco freestyle på hjemmebane.
Dagen etter var det disco solo. Det var litt andre dimensjoner over det i forhold til acro, med hele 125 deltakere. Jeg syntes at det var litt overveldende, og det satte meg litt ut. Men jeg var klar. Første runden gikk tidlig på formiddagen. Og deretter runde etter runde, til sammen fem runder om man kom til finalen. Jeg kjente at det stemte i kroppen og kunne nyte dansen. Til slutt sto vi der 6 igjen i finalen. Jeg var nr. 2 ut på gulvet og gav det jeg kunne gi. Men nivået var høyt. Så kom premieutdelingen. Alle var nervøse. Plassene ble ropt opp en etter en. Til til slutt var det bare Vanda fra Slovakia og meg igjen.
Det var Predrag fra Serbia som var konferansier, og han pleier som regel å trekke det ut for å skape spenning. Denne gangen ble stunden helt uendelig lang. Til slutt sa han bare “Vanda”, noe som betydde at endelig fikk jeg oppleve min store drøm: Å få lov til å stå på toppen av en pall i en soloøvelse og å høre den norske nasjonalsangen bli spilt for meg.
Det var magisk. Jeg husker at jeg hadde ikke ord nok til å gi uttrykk for min takknemlighet overfor Mona og Jeanette. Jeg håper dere følte det allikevel 🙂 Hvis ikke, så vil jeg i så fall understreke det på nytt igjen 🙂
Så kom vi hjem. Jeg vant disco i soloøvelsen også, og med det hadde jeg avrundet et fantastisk discoår! I disco solo ble jeg også ubeseiret hele året på hjemmebane, i tillegg til at jeg vant et VM-gull og et EM-sølv. Dette hadde jeg ikke våget å drømme om en gang bare for noen få år siden..
Selv om jeg var veldig fornøyd med NM’et mitt på alle måter, er det ikke et NM jeg kommer til å huske på grunn resultatene eller med noen positive minner. Jeg kommer til å huske det for noe annet som skjedde der: Jeg danset og merket at det var kun få som heiet på meg. Man får heie på de man ønsker, jeg klandrer ingen der, men jeg merket at de som pleier å komme med hyggelige tilbakemeldinger, eller de jeg snakker med, hadde en annen adferd ovenfor meg. Det var bare masse blikk og masse hvisking bak ryggen vår. Hva skjer?? Vi skjønte ingenting.
Det viste seg at det ble lansert en rekke falske påstander om oss på bakgrunn av mine resultater hele det året. En vond tid fulgte etter som tok vekk ekstremt mye motivasjon og treningslyst. Det tok nesten knekken på både på meg og mamma på alle måter. Jeg elsker å danse, men om det var dette som fulgte med for min del, så var det en sak jeg måtte revurdere. Det tok lang tid før vi greide å finne ut av hvorfor andre endet seg overfor oss, og dermed også en stund til vi måtte begynne å fortelle folk sannheten.
Slikt er trist for det påvirker ikke bare enkeltmennesker, det påvirker hele miljøet.
Her er videoen fra disco solo i VM, finale dansen:
